Ikke alltid like lett!

Det regner ute, men om man tenker at regnet tar snøen med seg til et annet sted er det litt greit likevel. Utenfor vinduet her er brøytekantene fremdeles høyere enn meg, men alt vannet som renner langs hovedveien gir håp om en tidlig vår i år. Det er litt greit egentlig å vite at de beste årstidene er fremfor oss nå. Bare tanken gir nytt håp og enrergi. 

I dag skal jeg til behandling på formiddagen. Hvor mange barn som kommer i ettermiddag på pannekakedagen vet jeg ikke helt, et par av dem var fremdeles syke i går. 

Jeg leste nettopp i avisen om et populært nettsted med det treffende navnet Klara Klok som er blitt veldig populært for ungdom i dag. Ungdommene sliter med så mye og mange ting er vanskelig å prate med kjente om. På nettstedet kan de stille de vanskelige spørsmålene uten at noen vet hvem de er. Når jeg tenker tilbake på den tiden husker jeg hvor vanskelig de første ungdomsårene kan være. Ville nok ikke dratt tilbake dit enda om jeg kunne. Men en bra ting i alle fall at man kan spørre uten å være redd. Det er ikke alt som er like lett når man er ung. Likevel var vel verden en tryggere plass før i tiden. Kravet til vellykkenhet, utseende, utdanning sammen med all uroen i verden. Mye av dette er vanskelig nok når man har noen år og litt seltillit å takle det med. 

 

Morgenstunder!

Nå om dagen er morgenene den tiden på dagen da jeg tenker gjennom dagen, mimrer om dagen i går og prøver å tenke de gode tankene om alt jeg har å være glad for. Målet er å finne frem til minst tre ting som jeg er oppriktig takknmlig for. Det kan være slike viktige ting som at Jarle sier hver dag at han er glad i meg og antagelig mener eller at jeg er takknemlig for at min far er frisk og rask og til stede i livet mitt og at jeg har to barn som har skikket seg bra og blitt snille gode mennesker . Det kan være mindre viktige ting som for eksempel at jeg endelig fikk mikromakrameen inn i hodet og dermed får bekreftet at jeg er i stand til å lære nye ting. Nå kunne jeg nok ramset opp veldig mange lignende ting, men det er egentlig ikke poenget, hele vitsen er å få den gode følelsen, den følelsen som sier at jeg er her, jeg lever et godt liv, jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg, jeg får lov å bety noe for noen, jeg kan være her med mine små og store bekymringer, av og til sorger, men som oftest glede og takknemlighet. 

Tiden ved Macèn om morgenen, kaffekoppen med duftende god Nespresso, hunden som snorker ved siden av, Sudokien som venter. Akkurat nå ville jeg ikke ha vært noe annet sted i verden. 

 

God dag!

Så er det mandag igjen. Ukene raser avgårde, egentlig litt raskere enn jeg kunne ønske. Jeg har endelig med litt hjelp greid å finne ut av blondemakrameen og har fått ferdig ett armbånd. Nå er jeg igang med nummer to slik at jeg skal få det inn i hendene før jeg har glemt det igjen. Så er jeg ferdig med lue nummer fem med bæ, bæ, lille lam mønsteret, begynt på en ny Ludvig og skal prøve å få sydd ferdig en kjole til meg selv. Stoffet er klipt og ligger på vent mens jeg prøver å opparbeide nok selvtillit til å begynne å sy den sammen. Gjentagelsene er typisk meg, det tar som regel litt løs når jeg starter med noe, det blir ikke en, men fem.

I dag skal Anne og jeg en tur på Stoff og Stil. Trenger mere flettesnøre og litt annet stasj. I kveld skal jeg på tur med Linda, denne gangen uten gnagsårskoene. Har ikke greid å gå lenge noen dager mens det har grodd sammen på begge hælene, men med litt plaster og litt bedre sko kan det være det går bra i dag. 

I dag er det mandag, vi er langt ute i februar, dagene er blitt lysere og jeg skal prøve å gjøre dagen bra…..

 

 

Nå må man være ute!

I dag har jeg hatt et aldri så lite husmorkikk og laget skjokolade og bakt kake. Jeg bare elsker hjemmelaget skjokolade. Stort sett er det alltid en posjon i kjøleskapet så spiser jeg et par om dagen.

Det har kommet mere snø, men den er våt og ettersom det er mildvær forsvinner den vel raskt.  Dagene er lyse og fine og man begynner å kjenne på kroppen at det går mot bedre tider. Jeg må være mye ute om dagen, får liksom aldri nok frisk luft og mosjon. Det er noe som bobler i kroppen og bare vil ut, en rastløshet som jeg aldri helt får ut av kroppen.  Noe må skje hele tiden. Litt slitsomt er det jo, men jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre med det.

I går var vi hos søster Gerd og svoger Kjell og spilte Canasta. Det er alltid så koselig å være sammen med dem. Gerd er min fortrolige i tykt og tynt. Vi kan snakke om alt også slike ting som er vanskelig å snakke med andre om. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid være i fremtiden. 

Nå skal jeg prøve å finne ut av perlemakrameen. Men det ligger vel litt i kortene at etter å ha tatt opp 30 ganger trenger jeg hjelp.