Alle gjester gleder hjertet!

I går hørte jeg noe morsomt på radioen. Tema for programmet der var besøk i ferien. Hvordan man skulle oppføre seg som feriegjest hos familie og venner på hytta. En mann fortalte om en tekst som stod i entreen hos hans mor. Den gikk slik: 

Alle besøkende gleder hjertet.

Noen når de kommer og noen når de går. 

 Så vet jeg at det også kan være begge deler som min mormor brukte å si. Det er moro når dere kommer, men det er også moro når dere går. Da jeg var barn kunne jeg ikke forstå dette, hun måtte da være glad for å være sammen med oss, vi var jo familien hennes. Med tanke på at vi har fem barn og en stor hund kan jeg nok fortstå henne bedre nå. Nå var ikke hun særlig sentimental slik som jeg , for meg er det viktigere at folk føler seg vel hos oss og jeg håper slettes ikke de går ut av døren og føler at vi er glad  for å være kvitt dem. Nå vil jeg i hvert fall helst være av dem som gleder hjertet når jeg kommer, så da gjelder det vel og oppføre seg slik at folk gjerne vil være sammen med oss. 

I morgen er det endelig min tur til å dra på tur, vi starter før klokka åtte og skal kjøre til Charlottenberg. Har fått med meg at det er meldt masse regn og også varslet at det kan bli flom, så kjøringen i morgen kan nok bli både våt og spennende. 

 



 

Hva med kanelboller til kaffen?

I dag tidlig en torsdag morgen i regnværet er kaffen fortsatt god og såpass mange andre ting faller inn under sjangeren tilfredstillende at jeg har bestemt meg for at dagen er god. Magen har slått seg skikkelig vrang, men jeg forsøker ikke tenke på det så kanskje det blir bra snart. Dette er siste dagen Tone og jeg har sammen denne gangen så jeg vil ikke ødelegge den. I dag kommer også den tredje søster med mann og to barnebarn på besøk. Kanelbollene fra i går ga mersmak og det er ikke umulig annet enn at det kan vanke nystekte kanelboller til ettermiddagskaffen.

Jeg er en hjemmekjær person, selv om det er fint å være borte så er jag alltid glad for å komme hjem og særlig nå da Jarle ikke er med. Hjemme er der hjertet er heter det så fint og det er nok mye sannhet der, men for meg er nok hjertet i stor grad hjemme der tingene er. Denne gangen blir ikke oppholdet hjemme av lang varighet, lørdag morgen setter vi oss i bilen og kjører sørover. Vi skal være noen dager ved Lysekil i Sverge og så over til Danmark for å være der et par-tre dager. Også detter året skal vi reise sammen med Anne-Lise og Kalle.

Det regner, eller rettere sagt det pøser ned, men jeg har det bra….

Jeg er nummer en!

Det pøser fortsatt ned her, men vi koser oss som best vi kan under forholdene. I dag kjørte vi tur til Aure. På veien har vi en kjempefin utsikt over Årvågsfjorden i Møre. Måtte bare stoppe der i regnet for å nyte utsikten litt. På hjemveien dro vi innom min niese Ingrid og hennes Arild. Hun vartet opp med nystekte kanelsnurrer og kaffe. Nå er hun en ukes tid fra full termin i sitt første svangerskap så spenningenivået er rimelig høyt. Når lille Henrik kommer vil han ikke mangle noe, barnerommet var ferdig innredet med barneseng, kurv og alle som en liten baby måtte finne på å kunne begjære. Heldige unger som er så ønsket, fødes inn til velfungerende familier og foreldre som vil og kan ta vare på dem. De får en kikkstart i livet, nesten som en tyvstart i forhold til andre ikke fult så heldige. Skulle bare ønske at alle kunne få en slik start, men desverre mange fødes under forhold som kan hemme dem resten av livet.

Nå har Tone nettopp slått med i Scrabbel, min første innskytelse var å ta hele spillet med brett og yer og cer å kastet ut av hytta, men man har da manerer og smiler vakert og gratulerer den noe triumferende vinner med seieren. Men den tredobble Yatzyen førut der står jeg skrevet i historien som nummer en….denne gangen…selv om lillesøster ypper seg der også…Ikke alltid de gamle er eldst…

Det regner på Lista!

Jeg er glad jeg var så glad for det finværet vi fikk i går og dagene før det. I går ettermiddag regnet det, pøset ned på en slik måte at man bare er lykkelig for at husene har tak. At dette huset har tak var ikke vanskelig å høre i natt da regnet trommet jevnt og trutt. Nå er det grått og trist ute, antagelig er det ikke særlig lurt å holde pusten mens vi venter på at solen skal dukke opp igjen. 

Som det fremgår av overskriften heter hytta vår LIsta. Bakgrunnen for det er min fars enkle filosofi og løsning på alt som ikke stemte sammen da den ble bygd. «Vi setter på en list». Lister er det blitt mange av, men den er da blitt vanntett og i forhold til den tids økonomi og tilgjengelig materiale må vi nok innrømme han et godkjent stempel. For øvrig savner vi og ha han her ute. Anekset hvor han og mamma regjerte står nå stort sett tomt…

Nå orker eg ikke være sur på grunn av været, det er mange andre positive ting å tenke på, det er fri, jeg har det fint her sammen med Tone, disse dagene alene sammen gjør oss begge godt. Alle medmenneskelige forhold må pleies  også søskenforhold. LIkedan som alt annet levende må det næres og pleies. Nå regner jeg disse dagene som en god blanding med gjødsel som styrker forholdet oss imellom. 

Nå har ikke lillesøster særlig respekt for alder og rang hun leder yatzyturneringen og hun slo meg med noen få poeng i Scrabbel i går kveld. 

Ettersom været er som det er vet jeg ikke helt hva vi finner på i dag og  i morgen må vi begge hjem. Tone skal på sykehuset igjen på fredag og jeg skal reise på ferie lørdags morgen. Hadde tenkt å få stusset håret litt før det, er sånn passe lei av å ha det i øynene. 

HUrra det er finvær…

Jeg huskert ikke helt hva jeg ga værgudene i julegave, men det må ha vær noe fint etter som de er så geie nå om dagen. Her skinner solen fin og gul fra skyfri himmel. I natt har det regnet, men hvem bryr seg om det når det bare holder opp igjen. Har liksom hatt den oppfatningen at jeg står langt nede på værgudenes julekortliste slik været har vært i sommer, men nå har vi hatt noe så vakkert og skjelden som fem solskinnsdager etter hverandre og da glemmer man lett det som har vært før. Været har stor betydning her ute, regner det kommer skodden og alt er bare grått og trist, men solen tørker bort alt det gråe og gjør landskapet vakkert og innbydende. 

Tone og jeg ble sittende lenge i natt med en boks øl, ingen av oss kan være særlig drikkfeldig for boksene ble åpnet til middag og min var enda halvfull da jeg gikk for å legge meg. Terry viser tante sin beste side, han er elskverdigehetens selv. Om jeg prøver å gi han en pølsebit, fnyser han oppgitt og går, da Tone bydde han samme biten tok han den og spiste med tilsynelatende velbehag. Sniken….