Aalborg!

Tenk at man kan ta en ferje fra Gøteborg til Fredrikshavn og være fremme etter to timer. Så kjøre en time til å være i Aalborg. Har man i tillegg GPS så roter man bare halvparten av det man ville gjøre uten. Nå bestemte vår GPS seg for å sette kartet på hode og da ble det en øvelse å finne ut av det. Men til tross for det her er vi vel instalert på First Slottshotell og nå skal vi bare slappe av en times tid og så må man prøve å se hva Aalborg har å by på. Fint vær det har de i hvert fall og god kaffe det har vi allerede erfart. Er man kaffekjæring så må man ha god kaffe hvor som helst og til alle døgnets tider. Sånn er det bare.

Nå hadde det vært veldig praktisk om alle nordmenn bodde i Oslo, da kunne man spasert ned til ferjekaien og tatt ferjen både til Kiel og København og Gud vet hvor ellers.   Bor man derimot i Trondheim går det bare en ferje og den går til Fosen. Nå er ikke Fosen det verste stedet i verden, men severdig og opplevelsesverdig kan det ikke måle seg med storbyene rundt om kring i verden. Nå er det vel noen goder med Trondheim også, vi har Nidarosdomen, Munkholmen og trøndere, men som sagt ingen ferjer til fremende steder. 

 

 

 

På vei igjen.

Frokosten er fortært, hytta er vasket, bilen er stappfull og vi er på vei mot Danmark. Jeg er fortsatt trøtt, vet ikke hva det er, men sover veldig lite og det begynner å røyne på. Nå trenger jeg en god natt søvn. Ellers er det skikkelig trivelig i dag. Det er sol og så er det den barnslige gleden og forventningen over nye steder og opplevelser.

Her kunne man ha levd….

Det regner fortsatt her i Lysekil, men bare yr og ikke verre enn at vi fint kan kose oss. I dag har vi tedd oss som turister og vært på sightseeing i byen. Egentlig fikk vi ikke mere ut av det enn vi måtte etter at  vi hadde stått en hel time i kø utenfor Havets Hus. Egentlig en stor skuffelse i forhold til forventningene. Etterpå ruslet vi bare litt rundt i staden, tok et glass vin og en matbit, ruslet litt rundt i staden tok et glass vin og så var det plutselig ettermiddag og på tide å gå hjem. 

Her er fin natur, akkurat den naturen jeg liker best, ved sjøen med masse svalberg og små holmer utover fjorden. Dersom det er noe i tanken om gjenfødelse eller reinkarasjon har nok jeg levd en eller flere av mine tidligere liv i slik natur. Det kjennes som hjemme, egentlig en rar følelse, men kanskje er det bare at jeg alltid har likt meg ved sjøen. Her er ikke så mye flo og fjære som hjemme, men bølger er det og bølgene her slår også mot stranden. For øvrig var det en treet  å rusle langs bryggene i Lysekil, masse fine båter, seilbåtene langt der ute, sjøen….men i morgen drar vi videre mot Danmark. 

Men først er det frokost…

Denne natten har vært lengre enn lang, ikke alltid like godt mitt sovehjertet, men man har da kommet gjennom den og håper enste natt blir bedre. I dag har min svigerinne Signy og hennes datter Randi fødselsdag. Dersom min mor hadde levd ville hun også hatt fødselsdag i dag. Men hun døde to dager før i 2010 etter mange års sykdom. Akkurat nå Jarle leser kart, Han legger ruten for morgendagen selv om vi har GPS i bilen. Anne-Lise føner hår og Kalle slapper av med kaffekoppen. 

På campingplassen er det liv og røre døgnet rundt, men det er ikke noen festplass. Naboens hund hadde kommet seg løs sent i går kveld og utløste en lang og strabiøs jakt for å få tak i han. Hadde jeg ikke selv følt det på kroppen med egen hund ville det ha vært et aldri så lite humoretisk innslag, men jeg er da god på bunnen og krysset fingrene for at hunden ville la seg fange til slutt.

Nå i dag skal vi ta bussen til Lysekil sentrum og se oss litt rundt. Men først er det frokost….

 

I Lysekil…

Nå er vi greit innstalert i en såkalt husvogn ved lysekil. Det har regnet hele dagen, men nå er det opphold. Vi har vært en liten runde i Lysekil, sett oss litt rundt , spist lunsj og sitter nå på campingplassen med kaffekoppen og gjesper selv om klokken ikke er mere enn halv seks. 

På veien i dag stoppet vi på en plass som het Lategården, der var det en slags håndtverkmesse med masse fine håndarbeider og mulighet til å kjøpe kaffe. Problemmet ble å få betalt, ingen av oss hadde svenske penger og de hadde ikke kortterminal. Etter litt rådslagning fikk vi surrert sammen såpass mye at vi fikk hver sin kopp kaffe med påfyll, men håndtverket kunne vi se langt etter. For å være sikker på å unngå gjentagelser var veien til en minibank rimelig kort straks vi kom til Lysekil. Skulle vi nå komme over et sted hvor de selger håndarbeider og ikke har kortterminal kan vi betale kontant….(-:

 

Så rart!

Det var så rart i går kveld. Akkurat på det lille stedet der vi var lyste solen og det var noenogtyve varme grader. Men samme hvilken retning vi så i ellers var det svart og vi kunne høre ramlet og se lynet. Nå i dag kjører vi videre til Lysekil hvor vi skal være to netter. Svensk TV er forøvrig fulle av nyheter om dramaet fra Norge, mange mener mye om mangt, jeg orker ikke mene så mye jeg bare lider med alle de som har mistet sine. 

Mange ting i verden er merkelige, man kan ikke forstå det. Så mange hoder som har så mange rare tanker og som noen ganger ikke nøyer seg med å tenke dem, men handler. I går kveld høret vi skudd, nå var det et stykke unna, men jeg fikk en ekkel følelse. Man skal ikke ha mye empati i kroppe  før man skjønner hvor redde disse ungdommene måtte ha vært….. 

Det er også litt merkelig å se og høre alle ekspertene snakke om tiltak mot terrrorisme, når vi innerst inne vet at det er ikke mulig.  Man kan naturligvis sette i gang tiltak her og der, men tenk bare fra en terrorists ståsted, det er så mange mål, kinoer, idrettsarrangement, alle mulige steder hvor det er mye folk. 

 

 

 

Fremme i Charlottenberg!

Nå er vi fremme i Charlottenberg etter en lang tur. Her er det nydelig sommervær og noen og tyve grader nå klokka syv på kvelden. På mange måter har det vært en tøff dag. Man kan ikke klare å la være å tenke på det forferdelige som  skjedde i går, tenke på alle de liv som gikk tapt og alle de familiene som ble rammet. På mange måter et angrep rettet mot oss alle og alle er skadelidende. Samtidig er det i dag et år siden min mor døde og det er også fremme i tankene inne i mellom. 

Men livet går videre.  Noen ganger er det rart å tenke på at store hendelser i noens liv, det burde på en eller annen måte prege alle, men mennesker blir syke, mennesker dør og mennesker lider,  men livet går videre som om ingen ting har skjedd. Slik jeg tenkte på sykehuset for et år siden. Der satt mennesker snakket sammen, spiste, koste seg som om ingenting hadde skjedd og vår mor var død. En merkelig følelse, men samtidig godt….

 

 





En svart dag!

Minst 80 ungdommer, 7 fra Oslo, alle de familier som er rammet, for meg helt uvirkelig, ikke til å tro. Tanken på den redselen ungdommene måtte føle, de valg de tok som ga liv eller død, hvordan er det mulig at noen kunne finne på noe slik. Hele Norge rystes i grunnvollene, nå kan vi aldri mere føle oss trygg, men slike krefter må aldri vinne frem.

Familiene som nå må leve videre uten sine kjære. Andre hvor barna overlevde, men som har fått føle redselen. Vi har sett lignende bilder fra andre steder, kjent tristheten og oppgittheten, over at det er sterke krefter mange steder som vil ta fra oss tryggheten, demokratiet og som bruker terror og skrekkvelde for å nå sine mål. Hva som motiverte akkurat denne drapsmannen vet vi ikke, men uansett hva det er så er dette ikke måten å nå frem på.

Det føles litt feil å dra på ferie nå, men livet vil gå videre, om ikke helt som før…minst 87 liv er gått tapt…ufattelig….en svart dag…

 

Hva skal man tenke!

I dag skjedde det vi egentlig lenge har fryktet , men egentlig trodde aldri skulle tro kunne skje i vår lille trygge del av verden. Et terrorangrep med mange drepte og sårede. Bildene på TV er uvirkelige, nå når vi har fått bekreftelsen på at vi er sårbare her også og at alt kan skje hvor som helst. og når som helst. Likevel må vi leve videre og ikke la terrorismen vinne frem. 

Det er egentlig ikke til å tro at noen kan finne på å ville skade uskyldige mennesker på denne måten. Hva er det som trigger dem? Hvordan er det mulig….Man tenker tilbake på det som skjedde i New York og tenker at det var da vi mistet tryggheten og troen på menneskers uskyld.