Gode minner!

Tidlig i går morgen ringte telefonen. Det var vårt snart fire år gamle barnebarn som lurte på om vi var stått opp for han ville komme på besøk. Nå var mormor oppe og mormor ville veldig gjerne ha besøk av Andreas og hans ett år gamle tvillingsøsken. Ettåringene er så søte nå, de begynner å finne ut av ting og de begynner å kreve seg. Andreas prater, han har mye å fortelle, han har vært hos farfar i nordnorge og kost seg bare verre. Han har kjørt båt og en bil uten tak, han har vært sammen med tantene og onkelen som alle har gjort det de kan for at han skal ha det bra. Gutten er fornøyd og glad slik gutter skal være. Enda er hans verden trygg, enda kan han bevare uskylden noen år. 

Senere på dagen kommer pappa, Esten, Gerd og Kjell på middag. Esten spiller Angry Bird og får snart begge tantene med på spillet. Han klarer nivå 6 og 7 og kan vise tante nye kunstner. Om man trykker her så blir det flere fugler, om man treffer der så kanskje bomben går av.

De voksne guttene ser på fotball, mens tante lærer om bomber og fugler som sprer seg. Pappa sammen med sine svigersønner, midtpunktet nå som naturlig er. Rosenborg får ikke bare  skryt hører jeg. Jeg orker ikke fotball, men det er fint å se disse tre koser seg sammen. Tante Gerd er snart oppslukt av spillet. Jeg sitter å betrakter dem, Esten som snart blir stor, alle timene sammen med han er dyrebare, Søster Gerd som er blitt mormor på fredag, en liten fin gutt, et nytt liv, velkommen, en som vil gå fra arm til arm, som har en stor familie som alle vil elske han. Etterhvert kommer også Estens foreldre, enda en søster. Vi tre søstrene ser på barne og ungdosmbilder av vår mor som døde for et år siden. Noen tårer triller, men også mange smil. Vår mor så ung og så fin. Minnene er der og nye minner blir til….selv er hun borte, men se hvor mye som er igjen etter henne. 

 

Jeg tenker at!

En av de som mistet livet på Utøya jobbet i det samme miljøet jeg jobbet i og jeg kjente han så vidt der. En fin ung mann som trodde på de samme verdier jeg gjør. En som var etslet til å bli en god leder i fremtiden. En ung mann som ville mye.
Naboens unge datter var en av de som overlevde. Dette var ukjent for oss inntil i går. I natt har jeg tenkt på dem begge to. Trist på den enes vegne, lykkelig for den andre. En søt, veldig ung jente, med ungdommens tro på at de kan være med å forandre verden, en ung  jente, datter, dyrebar, en av dem som får deg til å smile og tenke at det er håp for fremtiden.  
Så tenker jeg at på en måte er disse ungdommene alles barn. Det kan ikke være sant, at noen slik som han, kan skyte løs på våre ungdommer, drepe dem eller skade noen for livet. Man skal ikke ha mye empati før man kan kjenne frykten de måtte ha følt i den tiden de prøvde å redde livet sitt. I starten var det uvirkelig, jeg kunne ikke tro det var sant. Nå når du ser bildene av smilende vakre unge mennesker i avisene begynner man å fatte. Dette er så uhyrlig at verden kan aldri bli den samme igjen. Breivik har rørt ved noe i oss som ikke var en del av hans lange manifest. Han har trigget de gode følelsene i oss, de som får folket ut på gaten med blomster, de som får oss til å bli nærmere hverandre og de som vil noe godt for alle i fremtiden. 

Home sweet home!

Jeg er hjemme, jeg kan sove i min egen seng, stryke min egen hund, drikke min egen kaffe, lage min egen mat, jeg er hjemme. Nå kunne jeg kanskje tenkt meg å snu nesa andre veien med en gang ettersom  det ble færre og færre varmegrader dess nærmere vi kom Trondheim, men noen har lovet meg finvær så man får bare tro at folk holder ord. Terry ligger pal ved siden av meg og er meget fornærmet over at vi ikke hadde med noe godt til han, men halen går som en hjulvisp og viser med all tydelighet det samme som jeg kjenner, vi skal være sammen. 

Jarle sitter med en bunke aviser og skal lese seg opp på nyhetene, jeg orker ikke i dag, kanskje en dag siden, men hele terrorsaken går så inn på meg at jeg blir fysisk syk. Akkurat nå vil jeg bare nyte roen her hjemme, slippe å tenke på det som skjedde, tristheten er der likevel, den samme tristheten som mange nordmenn føler i disse dager. Så bortkastet….

 

 

Borte bra.

I dag passer ordtaket om borte bra hjemme best ganske dårlig. Jeg kunne tenke meg i hvert fall et par dager til. Ikke for det jeg savner Terry. Er vant til å ha han rundt meg hele tiden. Min nevø Hans Jørgen har bodd hos oss hele uken mens vi var borte så han har vel hatt det bra. Nå har vi passert Oslo og i kveld er vi hjemme. Blir nok bra å finne senga si likevel.

ColorLine

I dag har vi vært i Skagen og er nå kommet til Hirtshals hvor vi skal gå om ord i ferja. Været er kjempefint og alt ligger til rette for en fin tur over. Nå er vi ikke fremme i Larvik før i to tiden. Men vi har bestilt vore rom slik at vi får sove litt før vi starter opp på hjem veien en gang i morgen.

Det blir vel bedre!

Solen skinner fra skyfri himmel og det er slettes ikke verst å ha ferie. I dag skal vi kjøre opp til Hirtshals og ta ferjen i kveld til Larvik. Så er den eksotiske delen av ferien over og man har jobbdelen igjen. Eksotisk og eksotisk foresten, alt er jo forholdsvis, er man vant til å reise til det som virkelig er eksotisk vil nok ikke Aalborg og Lysekil være noen målestokk, men er det ikke så, så får det duge. Jeg husker feriene fra da jeg var barn, man trengte ikke komme langt bort fra huset før man følte at man hadde vært på ferie. Gjerne i et telt som var gjennomvått av regnet. Og slik er det nesten enda, borte er borte selv om det ikke er så langt unna.

Men nå er det hytta som gjelder, stakkar hytta vår som skriker etter litt oppmerksomhet. Maling innvendig i denne omgang og nytt tak, man kunne lett fylle opp jobbglasset med arbeide langt utover noen skarve feriedager. Nå har vi trøstet oss selv med at vi skal bruke hytten til rekrasjon og avslapning, men nå har all rekrasjonen  på en måte tatt oss igjen og vi må nok til pers enten vi vil eller ikke. Nå vil ikke denne hytta  bli avbildet i «Våre hjem» etter shiningen heller, men dog….bedre er bedre…og bedre skal det bli. 

 

Solidaritet!

Fryktelig hvor fort tiden går når man har det koselig. Nå er det onsdag allerde og i morgen snur vi nesen mot Norge igjen. I dag har vi vært på en 90 minutters sightseeing med buss her i Aalborg. Mye fint å se, men det mest rørende var at utenfor en kirke stod det en stor plakat med teksten «Solidaritet med Norge». Der var også masse blomster og levende lys. I dag har det også vært en gudstjeneste i København hvor dronning Margrete og hennes familie deltok. 

På en måte er det rart å være borte nå. Skulle så gjerne vært med på de markeringer som er. Ville være en del av det. Man føler så inderlig at man vil gjøre noe. I stedet tørster vi etter nyheter, men får da med oss litt. 

Det er rart hvordan denne saken har påvirket mange mennesker. Det er som om  tragedien har fått frem det gode i oss alle. Medfølelse, kjærlighet og viljen til å skape et godt og trygt samfunn. Om vi bare kunne bevare den stemningen ,om så bare noe av det ville det være et godt minnesmerke for alle de som mistet livet. 

 

Hva skal jeg gjøre med gubben?

Solen skinner fra skyfri himmel og jeg er straks klar for morgenrutinene. En god dusj nå når vi har kommet på hotell, så frokost som andre har laget og voila jeg er klar for en ny dag. I dag kjenner jeg at jeg nok kunne dra på shopping, men da må jeg finne et sted og parkere min bedre halvdel som nok ikke er like ivrig. Under en normal shoppimgtur ville Intervallene mellom hver  gang han ser på klokken blir kortere og kortere og kroppespråket fortelle uten snev av tvil at dette er absolutt den siste plassen han ønsker å være. Da er det bedre å parkere dem på en pub og så møtes etterpå smilende og fornøyd etter å fått gjort sine egne ting en liten stund. Men først skal vi alle uasett ta en sigtseeing tur rundt i Aalborg city. 

I gå skeiet vi ut og spanderte på oss selv en treretters middag på en fin restaurant. Så spaserte vi en tur og så på livet. Her sydet av liv i finværet også sent om kvelden. Herlig med ferie og herlig med finvær…