Lykkelig tilbake.

Nå er det tredje gang i køpet av et par års tid at jeg tar en skikkelig undersøkelse av tarmen. Men den som skal overtale meg til enda en slik undersøkelse skal ha gode argumenter, bare så det er sagt. Nå er det i alle fall overstått og godt er det.

Nå lukter det nybakte knekkebrød i hele leiligheten. Varme knekkebrød som renner av smør og brun ost er ikke det verste som finnes. Min lille venn Andreas har vært her etter barnehagen, gutten er et muntrasjonsråd og jeg storkoser meg med han. Nå begynner han og bli stor nok til å fortelle ting og i dag hadde han mye på hjertet. Da han skulle hjem varslet han om at han ville ha mange knekkebrød med hjem og det måtte han jo få. Hvilken bestemor kan nekte han noe når han ser opp på meg med store bedende blå øynene.

Nå skal jeg se jenter på hjul som er et av mine favorittprogram på TV, i dag skal de til Røros en av mine favorittsteder i verden. 

Må man så må man!

Kvelden i går har jeg tenkt å legge langt bak i glemmeboken så snart som mulig, likeså formiddagen i dag når jeg bare har kommet gjennom den. Må jeg så må jeg. Men når alt er vel overstått skal jeg gå på sykehusets kantine og spise en god salat sammen med en stor kopp kaffe. Litt må man ha å se frem til. 

I ettermiddag skal Jarle kjøre sønn og svigerdatters møbler som nå står lagret i vår garasje til Rindalen hvor de nettopp har flyttet inn i nytt hus. Skal egentlig bli greit å bli kvitt det fordi parkering i en liten garasje fylt med møbler egentlig er en øvelse litt over min kompetanse. Hadde det ikke vært for parkeringssensorer både foran og bak hadde nok bilen kunne bære litt preg av det, men kryss fingrene bilen er lytefri selv om jeg har mannet meg opp og parkert der inne mellom alle møbler, sykler og annet som oppbevares der. 

Dersom jeg er kommet meg litt etter gårsdagen og formiddagens prøvelser til i ettermiddag skal jeg gå kveldstur med Linda. Gadd vite hvor mange kilometer det er blitt opp gjennom årene, vet det ikke, men mange er det. 

 

05.jun.2011

I dag har vi fått manet solen frem og alt ligger til rette for en fin dag på hytta. To store trær er saget ned, kvistet og skiver og skal bli ved. Det var nesten litt vemodig å sage dem ned, men de sperret for utsikten. Nå skal enda fire eller fem trær bøte med livet før vi har fri sikt utover fjorden. I sommer må vi gjøre en god del jobb på hytta. Gulvene skal males, stue veggene skal males er ekstra strøk. Vi må legge nytt gulv på kjøkkenet og soverommet, skifte to vinduer og så mangler det litt ute. Men alt dette får vente til vi har noen dager fri. Enn så lenge nyter vi de stundene vi har sammen her ute. I kveld mÅ jeg sette i gang forberedelsene til undersøkelsen på sykehuset i morgen. Det betyr fire liter med væske som skal inntas i løpet av fire timer. Høres ikke så ille ut, men tro meg, man kunne fine på hyggeligere ting å bruke tiden på en søndags kveld.

Uvær i paradiset.

Nå ble nok denne overskriften litt mere dramatisk enn virkeligheten. Jeg våknet i natt av vinden og regnet, hagemøbler kastet utover og regn av bøtter og spann. For å si det slik Helandsjøen lignet ikke mye på det paradiset det kan være når værgudene er litt nådigere. For å ikke velte oss for mye i nedstemheten regnværet førte med seg dro vi på formiddagstur til Kyrksæterøra et par mil unna. Fikk handlet litt smått vi manglet og tok en kopp kaffe. Nå er det endelig opphold men temperaturen holder oss inne. Men om det vedvarer litt kan det være vi dager ned noen trær som sperrer for utsikten over sjøen.

Kroppen min?

Kroppen vår er på mange måter et mesterverk, likeså alt annet liv. Det forundrer meg stort hvordan man kan få så mye til å bli så samstemt og velfungerende. Så tenker jeg at det er egentlig ikke så rart at noe klikker av og til i en slik kompleks værelse. Jeg tenker vi har nok bare så vidt begynt å forstå hjernen og dennes potesiale. I en slik fintstemt mesterverk må noe av og til bli feil og man blir syk, fysisk eller mentalt eller begge deler. Noen ganger kan man sikkert takke seg selv gjennom levemåte og ligenende og andre ganger er det bare dårlige gener eller skjebnen om rår. 

Jeg liker ikke å være syk, jeg vil at ting skal bli slik de var i over femti år med god fysisk og mental helse. Jeg liker ikke sykehus, medisiner eller de begrensninger sykdom gjør i mitt liv og virke. Kanskje nettopp fordi jeg har vært spart for livstruende eller alvorlig sykdom, har jeg lurt meg selv til å tro at slik ville det også bli i all fremtid. 

I dag skulle jeg egentlig i begravelse til en god bekjent, men det kommer ikke til å skje, magen som ofte reagerer på slike hendelser har slått seg helt vrang og jeg tør ikke gå ut nå på formiddagen. LIkevel må jeg på en eller annen måte komme meg på apoteket for å hente medisin som skal taes før undersøkelsen på sykehuset på mandag. Og så skal vi kjøre til hytta i ettermiddag. 

Var man en bil ville man bli kjørt på verksted dersom noe feilet den, bilmekanikeren ville kjøre et dataprogram som snart ville vise hva som var galt, i løpet av dagen ville det bli korrigert og vips så var den på veien igjen. Men foresten biler blir også gamle og når de ikke lengre lar seg reparere så skrotes de. 

 

Wenches marengskake.

4 eggehviter

1 ts. sitronsaft

3 dl. sukker

1 ss. maizenamel

1 ts. vaniljesukker.

 

Pisk eggehvitene, sitronen og halvparten av sukkeret stivt. Bland sammen resten av sukkeret med vaniljesukker og maizenamelet. Løft det inn i eggehvitene.

Stekes på 150 grader nederst i ovnen ca. 1 time. 

Pyntes med kremfløte, strø melonbiter eller annen frukt utover. 

PS: Hørte at denne kaken også kalles flykrasj, men da bruker man vaniljekrem sammen med kremen og mange forskjellige sorter frukt. 

 

Søt ikke sant..

Det er noe utrolig tilfredstillende med å lage noe med sine egne hender. Når man ser det ferdige resultatet ligge der blir man glad. Jeg bryr meg ikke en gang om at det jeg lager ikke alltid er av ypperste kvalitet…jeg føler meg stolt likevel. Mitt nåværende prosjekt med oldemorlapper er faktisk av den sorten som jeg liker. Det er hekling og jeg hekler mye bedre enn jeg strikker, det er små avsluttende arbeider så man får en stadig tilfredstillelse av å se noe ferdig. Nå har jeg kjøpt mønster på verdens herligste, tøffeste pikekjole, nå ser mønsteret litt innviklet ut i forhold til mine ferdigheter, så jeg tenker litt på det og prøver å manne meg opp. En barndomsvenninde som arbeider på garnbutikken har lovet å hjelpe om jeg drister meg til, så vi får se. Så tenker jeg at det hjelper jo ikke om det ser fint ut på mønsteret og resultetet ser helt andeledes ut. Man bør kanskje kjenne sin egen begrensning. Men på den andre siden hvordan kan man få til noe om man ikke prøver…

 DEnne ser ikek enkel ut eller?

Det ble både sykehus og svensketur i går. På sykehuset gikk det rimelig bra, men må inn til ny undersøkelse på mandag. I Sverge fikk vi med oss litt for å fylle opp vinlageret. På hjemveien var vi innom Dag og Wenche i Stjørdal. Wenche bød på en utrolig god marengskake, ettersom hun hevdet at den i tillegg til å være god også var enkel å lage skal jeg nok prøve en gang.

Agurknytt!

Nå for tiden starter jeg alltid dagen med en god kopp med nespressokaffe. Den må nytes i fred og ro før jeg i det hele tatt vurderer å gjøre noe fornuftig. I dag skal jeg på sykehuset til kontroll igjen og så i ettermiddag kjører vi over grensen en tur, så er den kalenderen full også denne dagen. Nå er det 1. juni, men været når ikke helt opp til forventningene. Det var en hvit kald vinter og nå en grønn kald vinter. Men jeg klager ikke fordi jeg skal slutte å klage på været. Jeg skal ikke tenke mere på blå himmel og sol, eller hvor fint det hadde vært å sitte i våre nye hagemøbler. Jeg skal bare ta regnjakken på, uten sure miner, traske av gårde uten å irritere meg på gradestokken når den viser under 10 pluss og bare være glad for dagen slik den er, noe som kan bli særs vanskelig fordi jeg er trønder og det ligger i våre gener og klage på været. 

Så hva er ellers nytt i verden, svenskekongen vet ikke helt om han har vært på strippeklubb, agurknyheter har fått en helt ny mening og handler nå om agurker, Mladic er på plass i Haag-fengselet. Dagen er ny og regnfull, men jeg skal gjøre det beste ut av den.