Barnevernsbarna!

Adresseavisa har de siste dagene hatt en rekke artikler hvor de har beskrevet barnevernsbarna liv. Artiklene har beskrevet disse barnas vonde skjebne i detalj, hvordan de har hatt det i tiden før barnevernet grep inn og hvordan de har hatt det etterpå. Vi har vel alle forstått at mange barn har dårlige foreldre og dårlige oppvekstvilkår, men aldri ville jeg trodd at det var så ille. I mange av de tilfellene som er beskrevet i avisa har barnevernet tidlig fått bekymringsmeldinger fra naboer og andre, vært på besøk, men valgt å la barna bli i miljøet. Når man leser hvordan det var allerede da kan jeg ikke forstå at man ikke går inn og tar barna med en gang. Dersom foreldre ikke er skikket, så kan ikke barna være prøvekluter, da må man ta barna bort og så heller skaffe foreldre hjelp dersom de har noe som helst potesiale. En av våre lokale politikere har sagt at dersom foreldrene ikke har skikket seg innen rimelig tid, bør man adoptere barna bort. Jeg er enig, la dem få en ny sjanse før de er helt ødelagt. Jeg har sagt mange ganger tidligere at jeg aldri slutter å forskrekkes over hva mennesker kan gjøre mot hverandre, men at man kan være så likegyldige med sine egen barn er for uforståelig.

Nå er jeg fullstendig klar over at bak mange av disse historiene er det rusmisbruk og foreldre som har det ugreit, men det er ingen unnskyldning, alle har valg og de kan velge å la barna slippe unna om de vil. Barna har ingen valg, de  har ingen stemmer, de er avhenige av deg og meg for å si i fra og det offentlige for å skaffe dem den hjelpen de skal ha. Ingen av oss bør la terskelen for å si i fra bli særlig høy.

Så over til hyggeligere saker. Nå skal jeg straks gå tur med Terry og så skal jeg kjøre en venninde med brukket arm til frisøren, så kommer en annen venninde på kaffe, jeg skal passe Andreas, Silje og Kristian mens foreldrene er på alenetur til byen og så på sminkekurs i kveld. Kalenderen er fullpakket med koselige aktiviteter, men i morgen er det alenedag, gudskjelov….

 

 

 

 

Man har da sine problemmer!

I går var Lillian og jeg på bytur igjen. Lillian hadde fått et gavekort på Art gallery da hun sluttet i jobben og nå ville hun kjøpe seg et glassmaleri. Å kjøpe glassmaleri er ingen enkel sak når man har mange å velge i og alle er fine, men til slutt endte hun opp med et i fine blåfarver. Enda verre ble det da vi fant ut at vi ville kjøpe sjerf, ingen passet, de var for lang, eller for kort, eller feil farge, og de som passet ellers var for dyr. Det ble ingen sjerf på meg, men masse blomster og en fin dag. Foresten kan det være at dersom jeg ser godt etter ligger det et og annet i skuffene fra før også.

I dag skulle jeg egentlig ha besøk av Pål og Håkon etter at jeg ble ferdig med behandling, men besøket ble utsatt ettersom Håkon er invitert i fødselsdagselskap til en liten venn. Nå er det bare en måneds tid før Håkon  selv er bursdagsgutt. Regner med at det blir liv i heimen da. Behandlingen derimot den står fortsatt på programmet. 

Nå er jeg forsten lei av å snakke om snø, skrive om snø, vasse i snø og til og med lei av å være lei av snø, men snøen laver fortsatt ned og bryr seg lite om hva jeg mener om den saken. Nå kan snøen være så fin og hvit den bare vil og solen kan få iskrystallene til å skinne som bare det, den klarer likevel ikke å sjarmere meg….jeg drømmer om små grønne spirer, kattlabber, leirfivelen i grøften og tepper av hvitveis oppover den solfylte lia hvor den kommer først. Det ser ikke slik ut, det kjennes slett ikke slik ut, men det skulle egentlig vært vår nå….

Dette er meg som ikke skriver mere om den vinteren jeg er så lei av, men jeg lover det er faktisk ulikt meg, jeg er mere “det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær typen” så hvorfor det er så stor sak nå vet jeg ikke. 

 

 

 

Å lukte på blomstene.

I løpet av et liv opplever man mye på godt og vondt. Noen får en litt for stor dose av det negative, mens andre er født under en lykkestjerne og får mange flere gode dager. Omstendigheten rundt deg har selsagt mye å si for hvordan livet ditt blir, men like viktig er det tror jeg, hvordan man takler ting. Har man en positiv instilling til livet og tilværelsen blir også de tunge tingene lettere å ta. Nå vet jeg av egen erfaring at det kan være tungt å komme seg ut av en negativ sinnstemning, det kan være lettere å være der, synke ned i selvmedlidenhet og tungsinn. 

Men dersom man prøver å tenke positivt, prøver å se alt det gode, de store tingene og de små kan man få et bedre liv tror jeg. En dame jeg var sammen med i går fikk meg til å tenke litt rundt dette. Hun mistet sin mann og sin eneste sønn i løpet av kort tid, begge etter lang tids sykdom. Likevel kan hun smile og være glad, glede seg over ting som skjer og glede seg over livet. Nå betyr ikke dette at man ikke skal tillate seg selv å være trist og sørge over de slagene livet gir deg. Oppturene og nedturene kommer , det er sikkert som banken, men det handler likevel mye om hvordan vi selv takler det…tror jeg….Det handler kanskje mere om å glede seg over det man har i stedet for å henge seg opp i det som mangler.

Alle har vel hørt Disney historien om oksen Ferdinan som satt i enga å luktet på blomstene, han ville ikke slåss slik de andre oksene gjorde, han ville bare være der på enga under et skyggetre og lukte på bomstene. Han ville bare være lykkelig….

 

Skotthyll og bowling.

I dag skal jeg spille bowling. Ettersom det er over 20 år siden sist vil jeg ikke vedde store penger på de helt imponerende resultatene, men hvem vet det kan jo være at jeg husker litt av gamle kunster og smeller til. Nå var jeg ingen stortalent den gangen jeg spilte bowling på bedrifsnivå heller, men mye moro var det.

På den tiden spilte vi også skotthyll på bedriftsnivå og var helt bitt av den basillen. De sårt tiltrengte matpausene ble brukt til trening og etter hvert begynte vi å treffe litt også. Et år mannet vi oss opp og meldte oss på rådsmesterskapet og tok en pen tredjeplass. Et annat år fant vi ut at vi ville arrangere en konkuranse selv og fikk bedriften med på det. Det ble en mye større affere enn det vi hadde forventet og en spennende helg. Laget mitt tok 0 poeng denne gangen og havnet så langt ned som det går an på resultatlista. Nå håper jeg inderlig at det ikke blir fullt så galt i dag, men om så skjer sover jeg godt likevel.

Nå er det sikkert mange utenfor trøndelag som ikke kjenner til skotthyll. Men spillet går ut på å kaste flate store “stener” inn på en bane hvor det er plassert tre “munker”. Disse står plassert rett etter hverandre med en viss avstand, munkene har forskjellige poeng og treffer man alle får man 60. Husker ikke helt hvor mange kast det var i hver omgang, men det kunne ha vært ti.

Men i dag er det bowling som gjelder. Så får vi se hvordan det går…

 

 

 

Hvorfor ikke?

Den ene lille timen vi mistet i løpet av natten gjorde at klokka var litt mere enn den burde være da jeg endelig kom meg opp av sengen i morges. Morgenfuglen Jarle har allerede vært i gang lenge og strutter av energi som langt overgår min trøtte opptreden. Jeg er ikke noen blidensol på morgenen, nå er jeg heller ikke sur, jeg er trøtt og jeg vil ha en kopp kaffe før dagen tar meg med alle sine gjøremål. Jeg vil helst ikke tenke på noe og slett ikke gjøre noe før kaffekoppen er fortært.

Så selv om jeg egentlig har mer enn nok akkurat nå med kaffekoppen og våkningen tenker jeg litt på hva denne dagen vil bringe. Det er kommet enda mere snø, nå er brøytehaugene så store at vi ser ikke parkeringsplassen lengre. Er ikke mye gang i å tenke på å gå tur noen plass hvor man kan møte våren i dag, ettersom våren ikke er her heller ikke vårfølelsen. Men ut må jeg uansett, orker ikke sitte inne hele dagen, kanskje en tur i nærområde kunne holde i dag.

I går fikk stekeovnen en skikkelig omgang, til og med glassene på døra ble skrudd opp og rengjort inni. Nå er ikke akkurat det noe man burde gjøre uten en mann til stede, de skal jo sammen igjen, men her var det en mann så da kan jeg overlate problemmet til han. Jeg er alltid så fornøyd med meg selv når jeg har fått tatt de oppgavene som man gjør en skjelden gang i blandt. Husmoren i meg har en liten gjesteopptrenden før den drar tilbake til “jeg tar bare det mest nødvendige land”. Så ringte Kalle og Anne-Lise og lurte på om vi ville være med på City Syd. Har jeg valget melom mere husarbeide og City Syd trekker nok det sistnevnte det lengste strået hver eneste gang så hvorfor ikke….

Er du grønn av misunnelse?

En av de egenskapene jeg liker minst er misunnelse. Etter min oppfatning peker det på en dårlig personlighet og en liten evne til å være et godt medmenneske. Jeg skal ikke  skryte på meg at jeg aldri har vært misunnelig, men jeg tør påstå at det er meget skjelden og jeg kan lett slippe unna med den påstanden. Jeg liker mennesker som er rause både med ord og gjerninger, mennesker som unner andre og gleder seg med dem, som ikke er redd for å stille opp om noen trenger dem, selv om det skorter litt på godene hos dem selv.

Likedan liker jeg mennesker som gir av seg selv og ikke er redd for å vise hvem de virkelig er. Så når jeg i dag leste en overskrift hvor det stod: ” er du grønn av minsunnelse” så kan jeg si med stor fylde at det er jeg ikke. Jeg gleder meg stort over alle de gode tingene som skjer folk rundt meg og jeg er nesten aldri misunnelig, ikke en gang lysegrønn.

Nå er tilværelsen mer hvit for tiden, ser jeg ut (noe jeg prøver å unngå)  ser jeg dynger med hvit snø. Alt er hvitt, bilene på parkeringsplassen er borte under snømassene. Radioen spiller en sang som jeg egentlig liker teksten på, dagen i dag kan bli din beste dag. Hvem vet alt kan skje….mangt skal vi møte, mangt skal vi mestre, dagen i morgen kan bli vår beste dag. Så lenge jeg får morgenkaffen min i fred og ro så starter den i hvert fall bra….

En ny vinterdag!

I dag våknet vi trøndere til nok en vinterdag. Vi er nå godt forsynt med snø og har sikkert fått  nok til et par vintre, men værmeldingene lover nedbør enda noen dager. I går var det bortimot snøstorm enkelte tider. Da veiene også var såpeglatte ble folk anbefalt å holde seg hjemme. Nå valgte vi å trosse dette og kjørte en tur til Heimdal hvor Jarle tok spanderbuksene på seg og kjøpte en ny ytterjakke på meg. Etterpå spiste vi middag på en italiensk restaurant og koste oss bare verre. Vi koste oss ikke på speilblanke veier på hjemturen, men det forbigår jeg i taushet,  vi kom da hjem uskadet.

I dag skal jeg kjøre ned til sykehuset for å få tatt nye blodprøver. Nå er det desverre slik at jeg er en hver sykesøster skrekk ettersom jeg har meget tynne og vanskelige årer. Et par ganger har jeg måttet sitte med armen i en bøtte med varmt vann, for 14 dager siden måtte de ta blodet oppe på handbaken. Men det blir vel i dag også. Heldigvis har jeg vært ute en vinterdag før og er ikke særlig kjælen av meg på den måten.

Om jeg er alle sykesøstres skrekk er løpske tisper min. Terry som vanligvis er passe veloppdragen oppe i all botskjemtheten, blir til et sytende, masende, lystent, manneben når det finnes løpske tisper i nærheten. Han forvandles til et lite monster som  vil ut til alle tider. Jarle og jeg delte ikke hans behov for å gå ut i snøstormen, men Terry er ikke den som gir seg først. I går kveld satt han pal i to timer og stirret oss i senk. Ikke bare stirrer han, men han stirret med et så bestemt og bebreidene utrykk at Jarle smeltet og tok han med på tur. Nå sover lille Adam ut før dagens posjon med tur og bryr seg lite om at han kan irritere på seg småsten. Her gjelder den sterkestes rett og hans søte lille kropp inneholder mere vilje enn hans to firbente samboere har til sammen.

 

 

 

Angermann?

Ute er det skikkelig rufsevær, snøen ligger tykk og frodig, mens vinden innemellom tar tak i den og tar den med på en flytur. Jeg som  hadde pensjonert vinterkåpen i et premeturt våryrt øyeblikk og vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å holde meg varm. I går gravde jeg frem en gammel dynejakke, tynnslitt og moden for dynga den også, men den berget meg gjennom en times spasertur i går kveld. Da den timen var den eneste uten nedbør i hele går var føttene det eneste som ble skikkelig våt.

I går fikk jeg brev fra sykehuset hvor de ba om enda flere blodprøver og en ny prøve som jeg aldri har hørt om før. For å si det slik, humøret steg ikke særlig oppover av den grunn.

Ellers er skatten det store temaet for tiden. “Alle” har prøvd å finne informasjonen, men ingen har kommet gjennom. Selv kan jeg godt vente, krysser bare fingrene for at innbetalingskortet som vanligvis følger med ikke er alt for stort.  Så kan jeg spørre meg selv hvorfor jeg ikke øker trekket, men  jeg spør  ikke fordi jeg vet hvorfor. Da ville de måndetlige utbetalingskortene bli mindre, uansett dreier det seg ikke om store beløp. Men angermannen har tatt meg mange ganger når “alle” andre får tilbakebetalt store beløp og jeg sitter der med innbetalingskortet mitt. )-;