Noen dager er det ol right!

I går tok vi en søndagstur litt utenom det vanlige. Først kjørte vi til Leirfossen hvor man kan gå på en fin sti langs Nidelven. Været var ikke noe særlig, men merkelig nok var det opphold akkurat da vi gikk tur. Ved fossen var det et skikkelig leven, svaner, ender og måker skrek som best de kunne for å få oppmerksomhet. Støynivået var utrolig og hørtes på langt hold. For å si det slik et halvt brød kom man ikke langt med dersom man har intensjoner om å mette den skokken. Terry er ikke særlig interesert i svaner, han har heller ingen interesse av matingen og synes matmors begeistring er helt bak mål. Hva skal vel hun se på svaner for når hun har en vakker silkegutt som tørster etter oppmerksomhet.

Det er noe med hundefolk, man blir litt ekstra sosial og snakker med alle andre som har hund. Terry liker oppmerksomhet, han brisker seg litt ekstra, ryggen blir rak og fin som om han skal vise seg litt ekstra for de vi møter.

Området hvor Leirfossen ligger er mye bygd ut de siste årene og når vi først var på disse kantene kjørte vi en tur opp i høyden hvor det er bygd masse nye boliger. Noen av dem med en helt fantastisk utsikt. Når vi først var i utsiktsmodus fant vi ut at vi kunne kjøre innom Kristiansten Festning for å se hvordan det var der. Det var desverre ikke mye oppløftene, synd at våre kulturminner ikke blir tatt bedre vare på. Men utsikten over byen, høyskolen, Nidelven, Domkirken og Munkholmen var like vakker som  alltid før.

Som et lite punktum på dagen spiste vi buffe på vår favoritt chinarestaurant, ingen grunn til å klage på maten eller servicen der. Men hvorfor spsier vi alltid litt for mye når det er buffe, neste gang skal jeg nye meg med en rett.

 

 

Søndagstur!

Fra leirfossen. I dag var det mere enn femti svaner her og mange hundrede ender.

 

 

a

Jarle er kompis med og deler ut brød. 

Nidelva.

Fisking forbudt.

Utsiktpunkt over Leirfossen.

Vi var innom Kristiansten festning.

Retterstedet. her har 30 nordmenn bøtet med livet under 2. verdenskrig.

Kanontårent.


Utsikten fra festningen.

Det hvite huset var et av mine mange  barndomshjem.

Fremdeles utsikt fra Kristiansten festning.

Eia var vi der!!!

Jarle og jeg har sittet nå på søndags morgenen  med et ukeblad og drømt oss bort til Middelhavet og cruise. Ikke rart man blir fristet når man leser om “duvende luksus i sus og dus, la hverdagen seile sin egen sjø. Et sted der din største bekymring er om du skal la deg dulle med av hudpleierne eller bare slappe av i dekkets boblebad”. Hele historien ledsaget med klare blå bilder av vakker natur og fornøyde reisende. Så hva venter man på, er det ikke egentlig bare å reise, oppleve, kommer litt bort fra hverdagens slit og mas. Skulle vel vært litt mere implusiv, men ferieturen i 2011 er allerde planlagt så vi får se….

Ute ser vi kontrasten med slaps og vind. Vinteren har festet taket og den lille barflekken vi kunne ane borti bakken er igjen dekket med snø. Likevel synes jeg det verste av vinteren er gjort når vi kommer ut i februar måned. Februar har jo bare 28 dager, 28 er  ikke  så mange, dagslyset er tilbake og da blir alt lettere. Så er det egentlig bare mars igjen og jeg mener bestemt å huske at våren kom i mars en gang.

Så til elektroniske fristelser. Jeg har fått meg ny skriver, hp enwy 100, trådløs og kjempebra. Valget av nettopp denne skriveren er basert på råd fra min kjære svigersønn Bjørnar som også har vært snill og montert den for oss. Jeg elsker elektronioske duppedipper, dette er en av tingene Bjørnar og jeg har felles, men når sant skal sies har jeg ikke kunnet montert den om det stod om livet. Ungdommen leder nok med noen poeng når det gjelder å forstå hvordan elektronikken fungerer. Men nå kan jeg bruke mobiltelefonen knipse et bilde og så skrive det ut i god kvalitet på vår nye vidunder. Det virker og jeg trenger egentlig ikke å forstå hvordan. Herlig…..

Lørdag morgen!

I kveld er vi invitert i selskap, men jeg tror kanskje vi må stå over. Formen gir ingen overskudd til de store utskeielsene og når man ikke er i form har man lite i selskapslivet å gjøre. Men vi får teste litt utover dagen hvordan det går. Akkurat nå svinger pendelen mot en fredelig hjemmekveld i hvert fall. Jeg kjenner meg utrolig og uforklarlig sliten, noe er feil med åndedrettet og for å si det slik har nok hatt bedre dager. Nå blir det mye sutring og jeg prøver ikke å sutre, men jeg forstår ikke hva som er feil med meg. Får oppsøke legen om det ikke retter seg i løpet av noen dager.

I natt har det vært mye vind, men nå har det roet seg og det er mildt fint vær. Bakken bortenfor her har fått årest første barflekk, noe som er normalt er et vårtegn, men ettersom kalenderen sier tidlig februar vil den vel desverre normalt dekkes til igjen. På bordet står en fin bukett av Petuna og minner om at våren nok vil komme etterhvert til snille piker. Kaffekoppen er innen rekkevidde og humøret skal jeg jobbe med, så kan det vel bli en fin dag likevel…..

 

 

 

 

Stakkar liten!

Min bortskjemte terrier Terry er ikke særlig glad i små barn. Våre barnebarn har han likevel forstått at hører til i flokken og han tolererer dem såpass at de får hvert sitt våte nuss når de kommer på besøk. Men etterpå  forventer han å få være i fred. Barnepassen får andre sørge for, det hører ikke til innen hans ansvarsområde.

Nå begynner de to minste å dra seg til og særlig Kristian er blitt veldig interesert i Terry. En dag her fikk han tak i en stor neve av Terrys pels og rykket til. Terry stod ved siden av med lillens neve godt begravd i pelsen og fnyste gjentatte ganger gjennom snuten, sinne oste av hele hunden, men han reagerte ikke. Nå var det ikke mange øyeblikkene før jeg var på bena og fikk løst opp i Kristians faste grep, i det han slapp løs masjerte han dypt fornærmet bort i hjørnet hvor det står en ekstra spisebordstol. Landet der med et dump og satt i gang med klagesangen. Nå fikk både matmor og barnets mor høre akkurat hva han mente om en slik behandling. Her har han strekt seg langt og til og med gitt gutten et velkomstnuss og så blir man takket slik. Terry oste av rettferdig harme og Terry lider ikke i stillhet. Han var dypt såret og vonbroten og ikke akkurat imponert over barnepasserne.

Det måtte mange og lange godord og kos til før Terry roet seg ned. Kristian derimot tok saken med knusende ro og vil nok ta tak igjen dersom han kommer nære nok.

Nå hører det med til historien at Terry er en gammel hund, elderheten har blandt annet ført til at mange tenner er fjernet og nå har han en hjørnetann og jekslene igjen. Hva er det det heter: det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

 

 

Strikking er vanskelig!!!!

I dag er det nesten et vårdrag i luften, men snøen ligger trygt enda.  Pannekakene og blomkålsuppen som skal være middag i dag står til lunk på ovnen og alt er klart til gubben kommer hjem. Jeg har så vidt begynt å montere jakken min, og jeg ser allerede, at noen pris vil jeg nok ikke få for dette arbeidet. Strikking er sannelig vanskelig, må bare si at jeg beundrer dere som får det så fint til. Herregud for en jobb. Enten strikker jeg for hardt eller for løst, men jeg skal nå gjøre den ferdig så får jeg se.

Etter middag skal Linda og jeg på tur, to dager i uken om det ryk eller fyk. Rart hvor lavere dørstokken blir om man har en avtale med noen. Men egentlig er det bare godt, vi går alltid den samme veien, det tar ca. en time. Er det kjedelig? Nei da. Vi prater og trasker og plutselig er vi tilbake.

 

Savnet!

Jeg ser av og til på  disse TV programmene hvor adoptivbarn finner igjen sin biologiske familie. Nå sies det også at det er sosial pornografi, men jeg vet ikke helt. Formålet er for meg veldig forståelig. Tenk bare å vite at man har en biologisk mor eller fra man aldri har sett eller vet noen ting om. Tenk bare å ikke vite om søsken, besteforeldre, tanter eller onkler. Jeg ville nok også gjerne ha vist hvordan de egentlig var.

Programmene tar oss med både nær og fjern og kanskje litt vel tett på, men jeg gleder meg i alle fall med dem som får drømmen oppfylt og får sjansen til å treffe og kjenne sitt opphav. Nå tror jeg det skal mye mere til en en fødsel for å være mor og en far som har vært fraværende hele livet vil nok ha store problemer med å få meg til å tro at de har lengtet etter avkommet hele livet. Adoptivforeldrene vil nok bedre fylle den rollen, men likevel forstår jeg trangen til å vite.

Enda bedre liker jeg progammene der kjente personer går slekta si etter i sømmene. Man skal ikke mange generasjoner tilbake før man i mange familier møter en tøff virkelighet, en hverdag med slit og strev og lite håp for fremtiden. Min mormor fortale meg en gang at hennes mor og tante gikk fra Meråker til Trondheim 8 og 10 år gamle for å søke tjeneste. Da jeg er utstyrt med en godt utviklet fantasi hadde jeg ingen problem med å forestille meg  disse to hand i hand, redde og fortvilte på vei til en ukjent, men tøff fremtid. Men dvel også et lite øyeblikk å prøv å forestille deg hvordan det måtte være for foreldrene å se dem gå. Jeg regner med at de ba en bønn eller to om at barna skulle komme til bra mennesker som ville behandle dem godt. Jeg vet lite om hva som skjedde videre, men min oldemor fikk jo tydeligvis sin egen famile etter hvert og så vidt jeg vet klarte hun seg godt.

Slik er det nå og før livet kan være tøft…..

 

Jeg tenker så jeg er!

Jeg har registrert at det å bli eldre i bunn og grunn er en negativ ting. Nå vet jeg også at alternativet er verre, så det for bare våge seg.  Lever vi så blir vi eldre hver gang klokka flytter på seg. Men en ting kan kanskje lokke frem et smil i den eldre garde, vi blir klokere. Visdommen kommer med livserfaringen. Nå skal dere slippe å ta mitt ord for det, det er faktisk vitenskapelig bevist ved universet i Tromsø. Nå er jeg tilhenger av livserfaring og mener det er et must for eksempel blandt politikere og andre ledere, det skader ikke å ha vært der ute noen runder før man settes til å forvalte felleskapets interesser. Jeg er nok ikke av dem som jubler over en 18 åring som er valgt inn på Stortinget. La dem bli tørr bak ørene først mener nå jeg.

Nå forskes det på så mangt og forskning er faktisk interesant. Amerikanske forskere ved Princeton mener å kunne hevde at  høy lønn kan gjøre deg lykkeligere enn du ellers ville vært. Men bare opp til et vist nivå. Nå er det nivået noget høyere enn en uføretrygd så her har jeg vel lite å hente, man må nemlig opp i en årslønn på minimum 727 000 kroner før det har noen effekt. Men lykke kan være så mangt og min påstand er at den kan ikke kjøpes. Penger kan nok helt sikkert gjøre livet enklere, man kan kjøpe seg opplevelser og materielle goder. Men barneøynene skinner like mye for alle, himmelen er like blå, kjærligheten like inntens, hunden logrer like ivrig for alle og hva er det det heter i sangen gresset er grønt for alle.

Nå skal jeg ordne meg å gå morgenturen med den lille bortskjemte silke terrieren før jeg skal til behandling. Så kommer pappa på middag i ettermiddag.

Jeg blir eldre hver dag, men med alderen blir jeg klokere, jeg har ikke penger nok til å være lykkeligere, men jeg er lykkelig. Det får summere opp dagens tanker. Jeg tenker på mye rart, det har jeg alltid gjort. Men jeg tenker så jeg er….så da så…..

 

 

Its better to die?

I dag forventes det at over en million mennesker vil komme ut i gatene for å gi et endelig og tydelig budskap om at nå vil egypterne ha en annen og bedre ledelse. På forsiden av Adresseavisa i dag står en ung jente med en plakat hvor det står: ” Its better to die for somthing than to live for nothing”. Situasjonen er dramatisk og vi får bare håpe at folket sammen kan finne gode løsninger før det tar en feil retning.  Men bildet i avisa av 16 år gamle Nourhan har gjort inntrykk, og jeg tenker – er det slik at det finnes saker som er så viktige at man skal være villig til å dø for? Det må finnes bedre måter…..selv har jeg tro på demokrati selv om også det har sine svakheter. Finnes det egentlig et styresett som er 100% demokratisk….i så fall har ikke jeg kunnskap om det.

Nå er det enda helt mørkt ute, mennesker langt borte har viktige ting å slåss for, andre steder er hver dag en kamp for overlevelse. I dag er jeg takknemlig for å være akkurat her hvor jeg er……ved spisebordet i min egen stue, med Johnny Cash på radioen…jeg har endelig funnet igjen NRK P1, kaffekoppen innen rekkevidde, mens det sakte blir lyst ute…