Enda en vinterdag!

Det er ise pine kaldt i trønderland. Det er nesten slik at man har lyst til å tulle et pledd godt rundt seg og la være å gå ut. Når man likevel finner det nødvendig, er det en sermoni med klær inne og under, helst noe varmt tullet rundt og så piggene da, slik at man ikke slår seg fordervet. Nå må jeg innrømme at noen smell har det vært i vinter også, senest i går, for å si det slik isen er solid, men det er hodet mitt også og hadde jeg vært benskjør så hadde jeg nok skiftet gips noen ganger nå. Nå er jeg heldigvis ikke benskjør, hodet er som sagt solid, så jeg tåler det nok. Terry rister oppgitt på hodet når jeg faller, herregud at den kjærringe ikke kan holde seg på bena. Utover hoderistingen er det ingen særlig sympati å få. Han venter bare tålmodig på å kunne fortsette turen.

Nå venter jeg på våren, tenker på den, ser for meg grønnkledde bakker full av hvitveis eller den første hestehoven i grøfta. Og så hele den varme årstiden foran oss.

Ettersom jeg tenker på vår kommer jeg også på dette diktet Vaardag som er skrevet av Arne Garborg. Ikke mange kan måle seg med hans beskrivelse av våren. Det er vakkert og det kommer fra hjertet. Se bare her.

 

Aa nei for ein himil, rein og klaar!

Aa sæle meg, no er det Vaar!
No spelar Liv um Land og Strand;
aa sæle meg, at upp eg vann!

Aa nei, for Dag vaar Herre gav!
So skirt um Fjell, so svalt i Hav!
So linn ei Luft, so høgt um Haug!
Og dette sæle Solskinslaug!

Aa nei, eg høyrer Lerka slaa
upp under bleike Himilblaa;
mot Kvelv ho stig med Songen sin;
snart naar ho visst i Himlen inn.

Sjaa Maaken ror fraa klaare Nut
i stille Tak mot Have ut;
og Fugl det kvitrar, kved og syng
i Tun og Tre, i Lund og Lyng.

Og aa, som Soli lognar trygg
som Varmeflaum um Barm og Rygg!

Og gjenom all den milde Dag,
det mjuke, salte Havsens Drag!

Det brydder Straa, det sveller Knupp,
og Sevja stig i Trée upp;
ein Daam det vaknar søt og tung . . .
Aa sæle meg som er so ung!

 

 

Jeg skal ikke sutre, men!

Det er godt ettter at dagen er omme å vite med seg selv at man har gjort sin del, utrettet noe og helst noe som  gagner flere enn seg selv. Gjennom et yrkesliv på til samen 42 år hadde jeg ofte den følelsen, jeg kunne heve hodet å vite at jeg hadde bidratt.  Nå om dagen kan det være vanskelig å finne tilbake til den følelsen, det arbeidet som blir utført for eksempel i huset angår egentlig bare oss selv. Men det er likevel en jobb som blir utført og det er stort sett det jeg har helse til nå om dagen. Nå prøver jeg å tilpasse meg den nye verden og gjøre det beste jeg kan ut av det som er, men det er vel en prosess som tar litt tid. Jeg leste nylig en artikel om pensjonister og da særlig tidligpensjonister som hadde vanskelig med å tilpasse seg pensjonisttilværelsen. De følte de hadde mistet noe viktig, nemlig jobben og alt rundt den. I de verste tilfellene kan det være like traumatisk som å miste noen av de nærmeste.  Hørte en utviklingshemmet jente på TV i går kveld snakket om hvor gjerne hun skulle ha hatt en jobb, bare det å gå på julebord var en stor ting i hennes øyne. Nå mener jeg ikke med dette å sutre og jeg vet at det er mange i min situasjon, mange som kanskje rammes av dårlig helse i langt yngre alder. Likevel er det viktig for meg å vite at det at jeg er her gjør en forskjell for noen.

I dag skal jeg hive meg rundt å se om jeg kan få vasket vinduer, kulden har forhindret meg i gjøre en jobb som burde ha vært gjort for lenge siden. Nå er det kaldt også i dag, men kanskje blir det litt bedre sånn midt i dagen. Så er jeg endelig fått brodert tekstblokkene i Sicrets of life teppet, nå skal jeg bare få strøket det til og så begynne å sy det sammen. Men det er ganske mye arbeid igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe heter det i ordtaket, det stemmer nok også her. Tid til å gjøre det jeg har lyst til det er fordelen med å være uføretrygdet. Så da så….

 

 

Noen ganger er jeg redd!

Noen ganger tenker jeg på alt det vonde som kan skje med mennesker jeg bryr meg om. Man hører om så mange fæle ting som plutselig skjer når man minst venter det. Noen ganger ligger jeg våken og ser for meg det ene scenario verre en det andre, kjenner pulsen øker, angsten slår med sine stygge vinger, river og sliter og vil ikke slippe taket. Jeg har noen jeg er glad i og jeg er redd for at noe skal skje med dem. Jeg vil pakke dem inn, polstre dem slik at ingen vonde ting kan nå dem.

Noen ganger når jeg hører ambulansen får jeg en ekkel følelse, en prikkende følelse nedover ryggen, og tankene om all verdens ulykke raser gjennom hodet mitt. Når så jeg vet at mine nære er trygge tenker jeg på alle som har mistet noen som ikke skulle vært mistet. Som blir rammet av ting som er verre enn noe du kan forestille deg. Alt det fæle mennesker kan gjøre mot hverandre. Alle tilfeldigheten, hadde man bare ikke vært der akkurat da. Og så lettelsen over at det ikke var noen som er meg nære blir til medfølelse mot dem som ikke er like heldig.

Noen ganger skjer triste ting med bra mennesker. Et øyeblikk, en ulykke, eller noen som vil dem vondt, og så blir livet forendret for alltid. Noen ganger er jeg redd……..

 

 

 

 

 

 

 

 

2 * Arnulf Øverland!

 

Jeg liker mange av Arnulf Øverland´s dikt. Ta bare Lille Adam , en hustavle og du skal ikke sove. Spesielt den siste leser jeg ofte, det får meg til å forstå hvor viktig det er å bry seg. Men også disse to sier mye om mangt.

 

Et seil glir bort
Et seil glir bort i kveldens blå
og sakte faller søvnen på
og under nattens stjernebro
Går mennesker og dyr til ro

Og søvnen faller, sort og sær
På mennesker og dyr og trær
Men først bak stjernene et sted
Er søvnen søvn, er freden fred

 

Til mine barn


Når jeg er borte, vil du undres på,
om mennesker kan leve efter døden.
Det er slett ikke enkelt å forstå;
men kanskje fins et sted bak aftenrøden?

Ja, kanskje som en drøm, i bleknet lykke
og i et sløret vemod uten savn -?
Og du vil hviske prøvende mitt navn
og ta mig med i dagen din et stykke.

Kanhende vil du spørre, hvem han var,
den mannen, som du gikk og kalte far.
Om da du ser mig klart og uten hindring,
da lever jeg, mitt barn, i din erindring.

 

 

VM til glede og besvær!

Det er rart med helg, den har en tendens til bare å bare skli forbi og så plutselig før man vet ordet av det er det mandag igjen. Så begynner VM denne uken, ikke det at jeg er spesielt interesert, men dog. Man blir på en måte fanget opp av det, kan ikke sette på en nyhetssending uten å høre om hvor mange gull Marit skal ta (det gjør hun nok) og så Nordtugs form da. Hvorfor blir han slått av svenskene nå bare dager før den store begivenheten. Litt synd egentlig at de legger alt presset på Nordtug, vi har da vel flere kandidater, men Nordtug er jo kongen og Nordtug er pressen opptatt av. Er de heldige kan han ha åpnet munnen og sagt noe de kan skrive om i flere dager. Men for en satsing og for et apparat, trenere, smørere, motivatører, fysoterapauter, leger og sikkert mye annet. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene, alt må være på topp. Som om ikke dette er nok blir alle de gamle heltene dratt frem i lyset igjen, bare sånn i tilfelle vi ikke får nok av Marit og Petter.

Nå har jeg strikket ferdig tunikaen til Silje, det mangler bare en heklet fugl som skal festes på brystet og så buksen da, den skal også strikkes i stripemønster,men det er greit for da ser man at det går fremover. Har også tenkt å prøve å komme litt videre med teppet mitt i løpet av denne uken. Men tenke er en ting og gjøre noe annet. Så vi får se hvordan det blir.

 

 

 

Svanene igjen!

I dag tenkte jeg å få hengt opp nye gardiner og så ut en tur i finværet. Pusten er blitt litt bedre, men det mangler litt enda. Tenk at man kan bli så redusert bare av blodmangel. Nå er jeg heldigvis blitt innkalt til sykehuset så får vi se hva som gjør at jeg mister så mye blod. I går tikket den ene gode nyheten etter den andre inn. Nå har jeg fått godkjent tilleggspensjonen jeg har opparbeidet gjennom arbeid, det har vært litt usikkert fordi forsikringselskapene sikrer seg med å ha unntak for ditt og unntak for datt. De går gjennom hele sykehistorien din og passer på at ikke noen av de småskavankene du har hatt gjennom 50 år  går dem hus forbi. Så var feriepengene mine fra siste året feil beregnet fra regnskapsbyrået.   Aksepten på uføredelen av forsikringen førte  til etterbetaling og på toppen mere feriepenger. Tralalalala….penger er ikke så verst å ha…

Jeg er alltid spent og glad for alt nytt til huset og gardiner kan faktisk forandre rommet mye. De jeg kjøpte er ferdigsydd så det er bare å stryke over og så voila. Nytt rom på en-to.tre. Spennende….

Ute er det fint og lyst i dag, det at mørketiden er over gjør stor forskjell, nå vil jeg bare ut og  puste inn frisk byluft.  Så er jeg ganske ensporet og har lyst til å dra til Leirfossen for å mate svanene igjen. Det er skikkelig morsomt å mate dem, et leven av en annen verden, den sterkestes rett, men jeg prøver alltid å kaste mat ut til de som ikke når frem i rank ordenen. Stakkars ikke bare bare i dyrenes verden….de sterkeste lever og de svakeste går under.

 

 

 

 

Om jeg bare viste!

Hvor deilig hadde det ikke vært om man kunne være sikker på at det man gjorde, sa og trodde alltid var det rette. Om man slapp å være i tvil, være så trygg på seg selv at man viste med seg selv at dette er rett, dette er bra, dette kan du stå for. Jeg er ikke slik, jeg må tygge på det, snu og vende og tvile meg frem til en avgjørelse. Det vil alltid være viktig for meg å kunne føle meg trygg på det jeg gjør, spesielt dersom det angår andre mennesker. Jeg er nok egentlig litt naiv slik. Aller helst vil jeg tro godt om mine medmennesker og beholde den troen inntil de selv har bevist at jeg tar feil. Det er noe som heter at man skal ikke dømme før man har gått noen mil i den andre personens sko. Det tror jeg kan være en god leveregel for oss.

Men i dag er det i alle fall lørdag og vi skal  til byen for å møte Anne-Lise og Kalle, Malin og Veronika. Så blir det vel en liten runde og så koselig kaffe som er det jeg liker best med byturen. I dag skal jeg se etter nye gardiner, er skikkelig lei av dem som henger oppe, har gått gjennom kista hvor gammelrasket oppbevares og forkastet den ideen. Nå om dagen er ikke prisen på gardiner høyere enn at en som meg, som fikk lønn/trygd i går kan handle nye gardiner. Så skal Andreas være med, han har varslet med stor tungde at når vi skal til byen må han være med.

Jeg husker veldig godt fra jeg selv var barn, min mormor tok meg med til byen, hun hadde enkepensjon  som ble utbetalt den 20. hver måned og da inviterte hun meg eller andre av barnebarna på kaffe og gjerne en liten  ting. Hun var verdens beste mormor, raus med seg selv og alt hun hadde, litt for raus egentlig for det tok ikke mange dagene etter at hun fikk pensjon før hun var blakk. Men hun hadde evnen til å leve i nuet, bekymret seg lite for fremtiden, alt ordnet seg for snille damer sa hun og merkelig nok så gjorde det det.

Lørdager er ikke det verste som finnes, bytur med gode venner likeså, nye gardiner kan man også leve med, så ligger alt godt an til å bli en bra dag….