Det er mange former for svik!

I den siste tiden har man hver dag kunne lese nye skremmende artikler i avisa om pedofilsaken i  Alvdal. Det som for meg er mest skremmende er at det var så mange som viste om det uten å varsle myndighetene. Man kan vel ikke engang begynne å forstå hvordan livet har artet seg for disse ungene. Jeg har selv ved en anledning varslet barnevernet om barnemishandling og har aldri angret på det. Barn må beskyttes og om foreldrene ikke tar vare på barna må andre si i fra. Det er skremmende synes jeg at pedofili er såpass utbredt, og at ikke en gang små barn er trygge i sin egen stue sammen med sine egne foreldre.  Det er mange former for svik mennesker imellom, men dette må være det verste. Kan man ikke ha tillit til sine egen foreldre hvem da?

Jeg våknet tidlig i dag og selv etter en god stund oppe er det mørkt ute. Etter noen dager med regn og mildvær er det kaldt igjen. Jeg liker ikke kulden, jeg fryser uansett hva jeg har på. Går mine vanlige veier hutrende og utilpass, men må ut.

I går besøkte vi pappa, der var også min niese Mette og hennes Adrian og vi fikk en hyggelig ettermiddag sammen. På formiddagen var Hege og gjengen på besøk. Det er godt å ha famile, det er godt å vite at man har et stort nettverk av familie og venner rundt seg.

 

 

Et nytt barn!

Pressen har mye makt og den makten bør ikke misbrukes. Vi tror på det vi leser i avisen eller får med oss i nyhetssendingene på radio og TV. De som har som oppgave  å informere massene bør derfor være veldig ydmyk i forhold til oppgaven. Desverre har vi i den siste tiden sett mange eksempler på det motsatte. Amaliesaken er en av dem, en ung dame i en vanskelig situasjon, en sak som selger, ingen tanke for hva man gjør med henne. Jeg er av dem som mener det er riktig å sende henne tilbake. Det betyr ikke at jeg ikke kan ha hjerte for hennes fortvilte situasjon, men man må likevel ha et sett regelverk som gir likhet for loven.  Marie Amali har ressurser, hun blir sendt tilbake til et sted hvor hun ikke vil stå i fare, hun er voksen og hun vil helt sikkert få det til. Det er desverre slik at til og med barn blir sendt hjem til mye verre forhold enn dette. Barn som nok går en usikker fremtid i møte. Krigsoppslagene om saken har nok ikke vært i Maria Amelis interesse. Det bør være mere balansert enn det vi har sett i denne saken.

I går regnet det non stop her i Trondheim. Man fikk anledning til å bli bløt flere ganger og jeg benyttet meg av det. Siste turen sammen med Linda, regn hele turen, en hel time, bløt til skinnet, frøssen, men hun hadde i alle fall gode nyheter. Hun har fått et barnebarn, et så til de grader etterlengtet barn etter at foreldrene mistet et barn for et år siden. Nyfødte barn rører noe i meg, det er et like stort under hver gang. Jeg blir varm og god rundt hjertet. Dette barnet vil ikke lide noen nød, det er født inn i ressusterke familie, med et stort nettverk rundt seg. Det vil være sikret materielle goder, kjærlighet og vil få vokse opp i et rimelig trygt miljø, med gode foreldre.  Og så til min kjære venninde Linda, gratulerer, jeg er bare så glad på dine vegne….

 

To luker i himlen

Tekst: André Bjerke

Det største mysterium er ikke mer
enn det: at en ørliten kropp
er våknet til jorden. Den nyfødte ser.
To luker i himlen går opp.

Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk
blir puslingers puslespill
når det nyfødte barn med et eneste blikk
beviser at Gud er til.

 

 

 

Stakkar Terry!

Det er løpetid i nærmiljøet. Ettersom Terry er en damevenn har han for tiden en eneste tanke i hodet. Han trasker hvileløst rundt, legger seg ned, står opp like fort, går en tur igjen, sutrer og gjør meg snart gal. Han har et meget utrykksfult kroppspråk og bedende brune øyne og han bruker alt han har for å overbevise matmor og matfar om at en tur ut er helt nødvendig. Vel ute er snuten hans største aktiva, han lukter, halen logrer og han er tapt for vår verden. Nå ligger han på gulvet ved siden av meg, han trenger ikke ord for å gjøre meg oppmerksom på at han gjerne skulle kunne tenke seg å gå tur. Så blir han like skuffet hver gang, selv om tispene gjerne kunne tenke seg en tøff liten terrier som far til sine barn, er eierne mere tvilsom til den saken. Stakkar Terry kommer inn igjen like frustrert som han var da han gikk ut.

 


Ute er det fremdeles mørkt, men dagen vil snart bli betraktelig lysere. Jeg skal til behandling, men når jeg kommer hjem skal jeg skjære stoff til tekstblokkene på Secrets of life teppet. Jeg har begynt på første armen på strikkejakken min og alt ligger til rette for at begge disse arbeidene skal bli ferdige. Jeg har alltid så lyst til å begynne med noe nytt så etter at jeg bestemte meg for et arbeid ferdig før jeg tillater meg å begynne på et nytt har jeg blitt veldig effektiv. Etter middag skal Linda og jeg på tur. Jeg er lite sosial for tiden, magen plager meg en god del og det er best og holde seg hjemme.

Mange slags stjerner!

Det er ise/såpe glatt her i Trondheim. På fredag var jeg lykkelig over å ha unngått brukne lemmer og blårompe. I går var jeg ikke fult så heldig. Føttene forsvant opp i luften, baken møtte bakken med en ekkel dump lyd, hodet og skulderen traff isen rett etter og plutselig var det stjerner over hele himmelen. Nå er det mange slags stjerner, det er de vanlige som skal være der, det er filmstjerner og slik og det er de stjernene du ser når du slår hodet i isen og som er synlig bare for deg.

Nå er jeg stort sett resturert bortsett fra den ene skulderen som gjør skikkelig vondt. Det er sikkert noe med å bli eldre, jeg har blitt så redd for å falle å brekke noe. Jeg beveger meg forsiktig på isen, små pyseskritt, men klarer likevel stadig å falle. Kløne er nok et dekkende ord.

Nå er den nye vaskemaskinen på plass. Prøveprogrammet putrer og går, stille i forhold til den forrige, jeg har en stor bruksanvisning å lese hjennom. Jeg hater bruksanvisninger, det er noe av det verste jeg vet, men mye kan tyde på at jeg ikke slipper unna.  Jeg skjemmes litt over å innrømme det, men med den andre maskinen brukte jeg bare et program, regulerte bare gradene ettersom hvilket tøy som skulle vaskes.

 

 

 

 

 

Skit maskin!

I går spiste vi middag på vår italienske stamrestaurant Capri. Ironisk nok spiste jeg gresk biff og Jarle Fajitas. Maten var verdt turen opp de bratte bakkene og veien hjem på glattisen med livet som innsats. Men at vi kom hjem uten blå rompe og brukne lemmer er et under. Glatt var bare fornavnet, sammen med mine nye skoletter uten særlig feste under ble det til en livstruende kombinasjon. Men som sagt her sitter jeg med alle lemmer i behold og en bakdel uten blåmerker og har bestemt meg for at netse gang skal jeg sko meg bedre.

Før vi gikk hadde vi et oppgjør med vaskemaskinen, den ønsket  tydeligvis ,etter 10 år med daglig slit, å  pensjonere seg, det ga den klart og tydelig utrykk for ved å hoppe avgårde bortover vaskerommet så langt som ledningen rakk. For riktig å understreke sine behov for tidligpensjonering ga den fra seg noen merkelige ulende lyder mellom noen høye smell. Vi prøvde naturlig nok å godsnakke med den og prøvde å overtale den til å vente et år til, men den var urokkelig. Nå står den der surmulende som et bortskjemt barn og nekter plent å stille opp mere. Resultatet ble at jeg måtte vaske alt for hånd, mens jeg skjelte ut vaskemaskinen som best jeg kunne. Det minste man kan vente etter et så langt ansettelsesforhold er en måneds vasel synes nå jeg. Vaskemaskinen på sin side stod standhaftig på sitt. Nok er nok.

Ettersom Bjørnar skal til Sverge for å hjelpe sine foreldre med noe dataproblemmer kommer Hege, Andreas som er syk og tvilligene hit. Andreas har bestilt coco pops noe han ikke får spise hjemme, men mormor har fått lov til å skjemme han littegranne bort ettersom han er syk. Lille Silje kryper allerede før hun har fylt 8 måneder, hennes bror som er like gammel nøyer seg med å se beundrende på. Ser for meg hvordan det skal bli når begge de kryper i hver sin retning mens farer lurer over alt. Skal man sove godt om natta nytter det ikke å dra den tanken særlig lengre, men heller tenke på at det veldig ofte går bra….så da så…