Dagen før dagen!

Etter en dag med mere sosiale, koselige saker enn juleforberedelser sitter jeg her i dag og tenker at….hjelp det er jul i morgen. Det er dagen før dagen, den dagen da de siste saker skal ordnes før morgendagens pyntede, rene herligheter. I løpet av dagen skal alt være ferdig ordnet, helst før kl. 17.00 slik at vi kan dra på den tradisjonelle risengrøtsmiddagen hos Gerd og Kjell og vite at når vi kommer hjem kan vi sette oss ned og nyte en julepyntet leilighet. Nå  må jeg kjøre til Orkanger i løpet av dagen for å møte min sønn Pål, men det bør jeg kunne rekke inne imellom alt det andre.

Sent i går kveld etter vi kom hjem fikk vi laget eggelikøren. Den må være hjemmelaget til jul, problemmet er at den helst skal stå noen dager før den nytes, så vi er litt i seneste laget der også. Det er rart med jul slik, det er i julen alt må være slik det alltid har vært, vi pynter med de samme tingene, vi spiser det vi alltid har spist i julen og tradisjonene blir veldig viktig.

Nå er det enda mørkt ute, det er over 20 kalde grader, jeg skal straks gå i kjelleren etter julepynten, så skal jeg handle julematen før jeg kjører til Orkanger. Sent i kveld skal jeg sitte i min pyntede stue, høre fin musikk på radioen, holde lite glass i handa, men bare et og så er det snart jul…

 

Størst av alt er kjærligheten.

Det er dagen før dagen og jeg sitter her med morgenkaffen og funderer på hvor sårbar vi mennesker er, hvor lett vi kan såres av andre, hvordan en liten negativ bemerkning kan vokse seg stor og bli gjenstand for mange tunge stunder. Et barn som blir mobbet, man har jo sett det når man selv har vært skoleelev, i våre barns skoleklasser og også alt for ofte på arbeidsplassene. Så har jeg også selv latt meg plage med vonde sårbare ord av mennesker som jeg har betraktet som venner og har fått kjent på hvordan det kan være.

I går var jeg borte i et slik tilfelle, egentlig har jeg vist om det lenge og også prøvd ved to anledninger å ta det opp med rette vedkomende, desverre  uten at det har blitt tatt på alvor. I dette tilfelle som i så mange lignende er det den som blir mobbet som forlater stedet  og ikke slik det burde være….mobberen. I alle fall er det rart at vi ikke kan komme slike ting til livs, selv om man hører om skoler og arbeidsplasser som med de rette tiltakene har greid å få alle med på at her er det nulltoleranse for mobbing.

Det er dagen før dagen, dagen før den høytiden som over alle handler mest om kjærlighet, vi tar vare på våre, gjør alt vi kan for å glede dem, slik det seg hør og bør. Jeg hører nå på morgenadakten, i et ekteskap må man ofte gå en ekstra mil for å bevare kjærligheten og vi gjør det gjerne. Vi vil elske og vi vil bli elsket av mennesker rundt oss. Med så mye kjærlighet i oss burde det være lett å inkludere og ikke eksludere.

Nå i dag skal jeg til behandling, så kommer minn sønn Pål og mitt barnebarn Håkon før vi skal vi kjøre til Fannrem  på 70-årsdag til min kjære venninde Gulbjørg. Tenk at vi har venner som fylller 70 år. Hvor fort årene går, alt for fort til å være ekle og vanskelige mot hverandre.

Nå skal eg slutte før jeg blir alt for seriøs og ønske alle en fin dag fult med kjærlighet og vennskap.

 

 

Bare en til….

I dag har jeg hatt en for min del tidlig start. Ikke noe vits å å ligge å dra seg i senga når man har andre og bedre ting å ta seg til. Nå skal jeg fikse litt her hjemme før jeg skal ta Terry ut i vinterkulden, temperaturmåleren viser hele minus 18 nå på morgenen. Må nok innrømme at i denne  kulde kunne man nok ønsket seg en rolig dag inne i varmen.

Så er man er jo også travel småbarnsbestemor og i dag skal jeg passe tvillingene, mens mor og fra er ute å handler. For deres del er det jo naturligvis godt å kunne slippe babymas i butikkene.

Så er det tradisjonell julelunsj på Bakke Gård sammen med mine eks kollegaer i huset. Det vil si ansatte i Transportarbeiderforbundet og i Grafisk fagforening. For min del er det litt rart å komme dit å se andre gjøre “min” jobb, men slik er det jo nå og jeg må bare akseptere dette. Men det er jo likevel ikke slik at man over natten slutter å bry seg, hjertet kommer nok alltid til å være i dette miljøet. Kampen for faglige rettigheter tar nok desverre aldri slutt. Arbeidstakere kommer nok alltid til å ha klagemål mot sine arbeidsgivere og vise versa. Det vil alltid være politiske saker og slåss for, et velferdsamfunn vi skal ta vare på.

Til slutt i dag skal vi spise pinnekjøtt hos pappa, samtidig skal jeg og mine søstre pynte huset hans til jul. Julaften skal han være hos min yngste søster, blir nok en tung dag for oss alle, men aller mest for han, den første julen etter at mamma gikk bort. Mamma som elsket julen, som aldri fikk mange nok nisser, som alltid syntes hun måtte pynte litt til, bake en sort til, kjøpe en gave til.

 

 

 

 

 

 

For et program!

Julen nærmer seg med stormskritt og nå er programmet fult utover uken. I morgen er det julelunsj sammen med kolleger  på min tidligere arbeidsplass før vi er invitert på middag hos pappa i morgen kveld. Så på onsdag er det først  behandling , så kommer Pål og Håkon på formiddagen  og så 70-årsdag hos Gullbjørg, på torsdag er det tradisjonell julegrøt hos Gerd, på julaften er vi invitert på formiddagskaffe hos Linda og Odd, så skal vi pynte og tenne lys på gravstedene før vi skal feire julekvelden hos Hege og Bjørnar. Der kommer også Bjørnars foreldre fra Sverge. Kjempekoselig å få feire jul sammen alle sammen.

Men enn så lenge sitter jeg med mitt håndarbeide fullstendig avslappet og ærer det gamle siende som heter “som julekvelden på kjerringa”.

 

 

 

Halais!

Jeg sitter i fred of ro i min egen stue og hører på nyhetene. Terrorister er tatt og sitter i forhør,  i Hviterussland er det ufred, nordmenn er for naive når vi legger ut ting på sosiale medier på nettet, snøværet som skaper kaos i flytrafikken rundt om i Europa fortsetter og tusenvis av reisende sitter fast på flyplassene. Slik starter man dagen med alle dårlige nyheter midt i fjeset.

Jeg slår radioen av og setter på Narum`s “Ælt som er borte”. Nydelig visesang fyller rommet, jeg prøver å legge all verdens elendighet bakerst i hodet og lykkes delvis med det. Her i rommet er det fredelig, her haster ingen ting i dag, jeg har tid og jeg kan bruke tiden om jeg vil.

Foran meg ligger en ny dag, en dag uten mye planer, bare surre litt rundt og ordne noen småting til jul,  i ettermiddag skal Linda og jeg ut på tur. Resten av uken er det fult program så denne dagen uten passer meg veldig bra.

 

 

 

Enda en adventsdag!

I dag har vi hatt hyggelig besøk av Dag, Wenche, Cecilie, Helle og Andrea. Vi spiste pizza og så håndballfinalen sammen.   Wenche har vært i London og sammen med noen kofferter full av nødvendigheter, (sånn er det i London, shop til you drop) hang det med en i-pad som ble behørlig beundret. Misunnelig jeg, nei da jeg er bedre enn som så!!!! Så har Cecilie blitt forvert til Kaiser som er en stor liten terrier. Stakkaren hadde kennelhoste og måtte bare ligge i bilen for ikke å smitte Terry.  

Ellers kan jeg nå skryte av et prikkfritt kjøkken, klart til julefeiring. Så er det en liten ting mindre å tenke på. Burde egentlig bare stå midt i rommet og bare nyte grønnsåpelukta og all renheten, for det blir vel ikke lenge før alt er som før. Nå er det  ikke store kjøkkenet,  om jeg står midt i rommet rekker jeg bort til begge veggene, men dog….rent er det og mere kjøkken har jeg ikke….så da så….

 

 

En fin dag med Andreas!

Dagen i går ble helt blottet for julestress. Jarle og jeg hadde egentlig tenkt oss ut på shopping, men da 3 år gamle Andreas ringte å ville komme på besøk bestemte vi oss for å dra ut på akebrett i stedet. Vi fant en fin passe bratt bakke ved skolen og hadde en fin stund der. Bakken var i drøyeste laget for mormor som hylte som en gris da farten ble over tålegrensen. Andreas derimot tok hele greia på stark arm og var ikke før nede etter en tur før han var på vei opp igjen. Mens vi var i akebakken  ringte lederen i den foreningen jeg var ansatt og spurte om han kunne komme innom. Han og hans kone kom med en koffert, en fin juleplante og et julegratiale. Heldige meg, det hadde jeg ikke regnet med.

Etter aketuren hjalp vi Andreas med å bake risboller, så kokte vi  skjokolade og spiste pølse med brød. Andreas dro hjem akkurat i tide til at vi kunne få sett håndballkampen i fred. Det er deilig å være litt på den barnslige  siden, glemme alle bekymringer, se verden gjennom barnets øyne, ta livet med ro i trygg forvissing om at dette er viktigere enn et støvfritt hus.