Jeg gråter i bryllup.

Det er noe veldig spesielt med bryllup, det at to mennesker finner hverandre, finner kjærligheten og bestemmer seg for at de vil leve livet sammen, og så markere det gjennom en forpliktelse. Det er fint å sitte i kirken å høre to mennesker gir hverandre sitt ja. I dag betyr det kanskje mere enn før, i dag har man et reelt valg. Og når man har et valg og likevel velger en så stor forpliktelse og gjør det med glede. Da må det være kjærlighet. Jeg mener ikke med dette å antyde at et samboerpar mangler kjærlighet, slettes ikke, jeg vet at det ikke er slik.

 Nå vet vi alle at ingen har noen garanti for fremtiden, det vil komme tunge dager, det vil komme dager der man ikke vil lengre eller vil med noen andre, men akkurat der og da er det de to og ingen annen. Bare tanken for meg til å gråte.

Jeg er av den sorten som blir rørt, jeg gråter i bryllup, kjærlighet er rørende og under sermonien er det så lett å tro på den. Unge mennesker er vakre, eldre også forsåvidt, men vi som har levd en stund mangler den uforbeholden troen, det blå uskyldige blikket, vi vet at man ikke alltid vil vandre på røde roser.

Er man tilfeldigvis i nærheten av en kirke eller byfogden akkurat når et brudepar kommer ut av kirken, stopper man opp for å se . Man tenker måtte bare livet være snill med dem, måtte de lykkes i det som er viktig for dem, måtte de få beholde kjærligheten og måtte de få leve livet sammen. Jeg elsker bryllup, det rører meg og jeg liker å bli rørt.

 

 

 

39 år i dag!

♥♥ I dag er det 39 år siden Jarle og jeg giftet oss. Jeg hadde akkurat fylt 18 år, var 2-3 måneder gravid med min sønn og som det het på den tiden “måtte” gifte seg. Nå må det likevel ha hatt noe for seg ettersom vi fremdeles er sammen, men den dagen for 39 år siden var jeg nok ikke særlig høy i hatten. Jeg husker det regnet litt, men det betyr lykke å få regn i sløret sies det, så dagen var vel slik dagen skulle være. Vi ble i hvert fall vel og vakkert gift i døvekirken i Trondheim.  Jarle fin og ung i svart dress og jeg i en brukt brudekjole som jeg hatet. Magen vises ikke på bryllupsbildet, men jeg husker veldig godt at den var der.  Så var det bryllupsfest med slekt og venner. Bruden hadde bere et ønske…jeg ville hjem. To redde ungdommer startet livet sammen, forsåvidt tror jeg vi var glade likevel, vi elsket jo hverandre.

Mange ting har skjedd i de 39 årene som har passert (alt for fort) siden, men Jarles hånd har alltid vært der. Sterkere en meg, et hav av styrke og godhet. I dag er jeg glad og takknemlig for at det ble akkurat han. Nå sover brudgommen enda, han er ikke helt i form så det er bra, men når han våkner skal jeg gå inn til han med en kopp kaffe. I kveld skal vi gå på yndlingsretauranten og spise en god middag.Og om et år…. dersom det vil seg slik er det runddag. Jeg vet at 50 år er gull, men er 40 noe?????

Bonesungene.

Fikk dette bildet av en slektning her om dagen. BIldet er tatt hjemme på Kristiansten festning sommeren 1965. Jeg er den eldste med lillesøster Tone. Ellers Gerd, Atle og Dag.

I dag møttes vi tre søstrene sammen med pappa til en kaffekopp på formiddagen. Tone kjører 18-20 mil hver dag for å få stråling. Snille pappa spanderte  rosebukett på alle damene.

Alltid fint med gode minner og bildet tok meg tilbake noen år.

 

 

 

 

Hmmmmmm.

Det er godt å ligge varm og trygg under dyna og høre byen våkne. Jeg kjenner lydene godt, hvilken bil som rygges ut, barna som blir båret eller geieidet ut på vei til barnehage og skolefritidsordning. Jeg kjenner ikke ansiktene, men jeg kjenner igjen lydene….. fordi de er der hver dag. Og så er det den evige susen av trafikken på hovedveien selv om det er et bra stykke unna. Morgenlyder…Jarle som utfører sine rutiner velkjente og beroligende. Nå står rundstykket i ovnen for tining, kaffen er ferdig, avisen er kommet, men jeg har ingen hast med å bli oppdatert med nyheter riktig enda. Det er tidlig…først vil jeg sitte her litt, føle roen og så skal jeg starte dagen….

I går raste jeg rundt mellom mange aktiviteter. Først på jobb for å pakke sammen minner om over 20 år, mine gode utgåtte sko, dressjakken som alltid henger der i tilfelle, bilder med mere. Så innom mammas grav med krans og lys, før lunsj med Gerd…. som endte med en butikkrunde. Hjem for å lage middag, tur med LInda og så rett på ekstraordinær generalforsamling i borettslaget. Så mye forskjellige mennesker det finnes i et borettslag, men tross motsetninger og forskjellige prioriteringer, et felles mål, et fint og trygt bomiljø. Ikke nødvendigvis en selfølgelighet nå om dagen.

 

 

Takk!

Takk for alle gode tilbakemeldinger på morgenens innlegg. Jeg er ikke alene, mange av dere har opplevd det samme. Alt har sin slutt også bra ting. Nå får jeg følge mange gode råd og ikke minst utsagnet om at  Når en dør lukkes åpnes en annen. Veldig riktig og godt sagt.  En stor dør er stengt, så får vi se etter hvert hva livet har å by på.

Det er en alminnelig torsdag morgen.

Det er en alminnelig torsdag morgen, men likevel ikke helt alminnelig for meg. Det er som det bruker for de aller fleste mennesker, men dagen er alltid spesiell for noen. Noen blir født og noen dør, noen har fødselsdag, noen får vite ting de ikke vil vite. Mange merkedager, noen har bryllupsdag, noen blir fridd til. Noen blir omskåret og noen er på flukt fra krig og elendighet.

Nå kunne jeg ha forsatt denne tankerekken som kunne utviklet seg til å bli både bra og trist, men poenget er vel tatt. Jeg er både glad og trist i dag. Jeg har gjort et hederlig forsøk på å fortsette i jobben min, men det gikk ikke. Så skal jeg ikke kjede dere med å ramse opp alle ting som førte til en slik beslutning. En jobb jeg har gjort i over 20 år, et arbeidsliv fra jeg var 15-16 år. kjennes både bra og trist ut. Et arbeid som har betydd mye for meg, en stor del av min identitet, likevel riktig å ende det nå.  Hva livet vil by på nå vet jeg ikke, men jeg skal prøve å tenke positivt, se alle mulighetene i stedet for begrensningene.

Ha en fin torsdag!

Hvem kan vi stole på?

Erna Solberg kaster seg inn i lokalkampen og vil ta makta tilbake i Trondheim. Dette står å lese i Adresseavisa i dag. Så tenker jeg for første gang i mitt liv. Hvilken forskjell vil det gjøre…Erna eller Jens…..hvem av disse kan vi tro på. Desverre er det et par politiske saker som gjør meg skremt. Og desverre opplever jeg ikke at Jens tar folket på alvor når det gjelder de store politiske saker av betydning for vanlige folk og deres ve og vel.

Nå mangler det sykehjemsplasser. Ingen som så nyheten i går kunne forbli upåvirket av eldre pleietrengende, ensomme mennesker som ikke får den sykehjemsplassen de etterspør og har behov for. Ventelister….hva gjør det med et menneske som har behov for pleie og omsorg.

Så er det de store fine reformene. Pensjonsreformen som skal få folk til å arbeide lengre. Den måten vi blir villedet til å tro på løfter om at dette vil slå positivt ut for nordmenn flest. Vi er blitt for dyre…..nå må det strammes inn…..igjen. Pensjonskampen vant de frem med i privat sektor og vi har fått en ordning som av økonomiske hensyn vil tvinge oss til å arbeide lengre.

Så er det uføretrygden. Nøkkelord igjen, metoden, få oss til å tro på at de fleste er unnasluntrere og latsekker. Uverdig den gode trygdeordningen uførepensjonen har vært. Sannheten er at en veldig stor prosent av mennesker i tunge fysiske jobber blir uføretrygdet. Opp til 40 prosent. Sannheten er at en prest eller en proffesorer eller en hvilken som  helst høytutdannet arbeidstaker vil leve mye lengre enn oss. Helt opp til 10 år i gjennomsnitt. Det er det vi betaler for vår manglende utdanning. 10 år kortere levetid. Ingen vet hvordan dette tallet vil utvikle seg med et lengre arbeidsliv. Skulle jeg gjette ville nok jeg satse pengene mine på at det vil gi enda større utslag.

 

Og Jens og Erna desverre vil ingen av dem stå sammen med oss på barikadene. Jeg har nok ikke levert min siste stemmeseddel hvor det står AP, men hjertet er ikke med på samme måten lengre. Kanskje trenger vi noe helt nytt et folkets parti som vet hva som er viktig for folk flest….

 

 

 

KONFERANSE

Alt må forsvares opp og opp igjen. Nå er det uføretrygden slik vi kjenner den som står for fall. I dag har jeg vært på konfernanse i Folkets Hus i Trondheim sammen med 90 andre tillitsvalgte. Skremmende å oppleve angrepene på velferdsordningene. Det skal lønne seg å arbeide sies det. Så vidt jeg vet har det alltid lønnet seg. For å si det enkelt, man blir ikke friskere av å få dårlig råd bare fattigere.

Jeg har ikke sovet….

Jeg har ikke sovet i natt. Formen nå på formiddagen er nok veldig preget av det. Kroppen er urolig og jeg vet at det skyldes mye at min situasjon vedr. arbeidsavklaring med videre er såpass uavklart. Nå føler jeg at uansett hvordan det går så er det bra bare og vite. Når man vet tilpasser man seg. Når man vet kan man finne ro og tro på en fremtid. Når man vet kan man leve livet ut i fra kjente forhold. Jeg er av dem som liker å vite, liker forutsigbarhet. Så en uavklart situasjon vil alltid slite på meg.

Dagen ellers er fin, det er opphold etter plaskregn i går, man aner så vidt solen i horisonten og ellers har jeg det bra.

 

 

For ei husmor!

Ute er det trist og grått, det regner og mye av snøen som lå så fin og hvit er borte nå. Men kaffen er nykokt og god, jeg venter besøk av Anne og vi skal kose oss med en god prat midt på formiddagen. Kjennes faktisk litt rart ut for det er mange tiår siden jeg hadde fri på formiddagen sist.

I går prøvde jeg meg på å bake mørlefse, men for å si det slik…får nok ingen beste lefse pris for den jobben. Nå hadde jeg tenkt å servere gode nystekte mørlefser til Anne-Lise og Kalle i går ettermiddag, men i stedet ble det kjeks fra butikken.  Nå kunne Anne-Lise brife mere med husmoræren. Hun hadde stått i to dager å stekt og kokt fiskemat og hadde med nok til to middager til oss.

Nå ligger Terry på en håndkle  oppe på vaskemaskinen og føner seg. Straks vi kom inn i stad sprang han rett til vaskerommet klar for å bli fønet. Gjett om han er bortskjemt, men han har ikke skjemt seg bort selv og finner det helt naturlig at han er høyt prioritert i forhold til stell og kos.