Det regner!

En slik hadde desverre ikke jeg da jeg gikk tur med Terry. Nå er jeg endelig vel hjemme, hunden er bløt, buksa er bløt, kjerringa er bløt og ellers er jeg ikke særlig tørr selv heller. Bra at det er tak på husan……

To ganger arbeidet – to ganger kos….

Tones operasjon gikk etter planen og da jeg så om henne etter hun var kommet på avdelingen så hadde hun det veldig bra etter forholdene. Som sagt Tone er en tøffing. Selv gikk jeg bare å så på klokka og viste ikke helt hva jeg skulle ta meg til. Ble med Hege en tur for å kjøpe pynt til dåpen. For å få til dette på enkleste måte ble vi enige om at jeg skulle sitte på en utekafe og vente mens hun skjekket mulighetene for gode kjøp. Ikke før hælene hennes forsvant rundt første hjørne begynte den første babyen å gråte. Jeg tok han opp bysset forsiktig og fikk et stort tannløst smil i belønning. Så startet den andre opp med en av sine bedre konserter. Med stor møye fikk jeg på en eller annen måte løftet opp henne og ga henne den samme bysserunden som den første. Et stort smil, men da gråt nummer en igjen, og til tross for iherdig byssing var han trøsteløs. Han ville ha mat og han ville ha mat nå. Men maten var på Nille og jeg satt hjelpesløs og prøvde å trøste. Dersom noen vet hvordan man forteller et tre måneder sultent barn at mamma kommer snart og da blir det mat å hadde det vært fint om du ringte meg. Nå fikk jeg da til slutt roet ned begge to, men da var jeg fanget. Det er faktisk nesten umulig å få satt dem tilbake i bilstolene når du har en baby i hver arm.  

Etter hvert hadde vi en fin og alvorlig samtale der begge fortalte meg hvor trasig det er å være liten og avhengig av andre. Så forsikret de meg om at de var glade for å ha en mormor som skjønner babyspråk. To par blå øyne rettet mot deg, mens de pratet og fortalte. Alvorlige ansikt, tilliten, en rikdom, et priviligerie, barn du får ha et tett forhold til, få følge i oppveksten.

Nå skulle jeg egentlig fortelle om at jeg til og med strøk klær for å ha noe å gjøre, og jeg hater å stryke klær. Men endelig fikk jeg beskjed om at det var over og dro ned til sykehuset for å være helt sikker. Så er det overstått og så langt så bra. Nå skal hun hvile i fire uker før hun skal ha fire uker med stråling.

Nå skal jeg bare  drikke opp kaffen min og så skal jeg kjøre ned til sykehuset for å skjekke forholdene der.

Min søster Tone!

Nå har jeg kjørt Tone til sykehuset, ventet der mens de gjorde henne klar til operasjon og så er det bare å vente. Selve operasjonen skal ta 2-3 timer og så må hun være like lenge på overvåkingen før jeg kan se henne igjen. I følge legen er prognosene gode, hun har respondert fint på cellegiften og er i generell bra form. Bare gode nyheter. (-:
 
Lillesøster Tone er 11 år yngre enn meg, vi fire eldste søskene kom tett som hagel, mens Tone lot vente på seg. LIkevel er det ikke så mange år med tanke på at jeg er den eldste og hun den yngste. Uansett aldersforskjellen har vi alltid hatt et fint og nært søskenforhold og sykdommen hennes har godt hardt inn på oss alle.Det blir en lang dag med venting, men så er det i hvert fall overstått. Så blir det noen uker med stråling før ting er tilbake til normalen igjen.

Tone er en tøffing, hun er ikke  av dem som sutrer og bærer seg (der er vi ikke like). Hun tar alle ting med stotisk ro og lar seg aldri vippe av pinnen. Jeg kan ikke huske en eneste gang hun virket stresset. Slik har hun også vært i forhold til kreftsykdommen, like rolig og like modig. 

Å ha en slik alvorlig sykdom samtidig med mammas sykdom og død kan ikke ha vært enkelt for henne. Nå krysser jeg fingrene mens jeg venter på telefonen fra avdelingen og ber om at alt må gå bra.

 

Jeg liker helgene, men de er for korte…..

Jeg liker helger. Det er bare en ting som er galt med dem og det er at de er så alt for korte. Man starter opp på fredag ettermiddag, tenker på alt man skal gjøre i løpet av helgen og så før man vet ordet av det over og hverdagen er der igjen. Denne helgen har ikke vært noe unntak i så måte, og nå er det allerede søndags kveld.

Før middag dro vi for å besøke pappa, der var allerede fult hus. Min bror Atle , svigerinne Heidi, hunden deres som er stor som en hest, men veldig snill. Min niese Kristin med begge barna. Så fikk vi en koselig stund der sammen. For meg er det enda litt vondt å komme dit å vite at en person mangler og alltid kommer til å mangle, men det er likevel godt å komme dit.

I dag sendte pappa med meg enda en eske full av gamle foto, blir en liten jobb nå og sortere alt og finne ut hvem det er. Likedan alt det skriftlige, det kan for eksempel stå kjære datter og til slutt fra din moder. Moderen er nok min oldemor, men hun hadde mange barn. Får nok prøve å lese ut av innholdet og gjennom det finne frem til rette avsender.

Så må vi prøve å finne frem til en grei måte å oppbevare alt slik at det er tilgjengelig også for andre.

Smil…(-;

Dagens ettertanke fra Barbara Johnsen.

Vi må håpe på det beste,
forberede oss på det verste
og ta det som kommer med et smil.

Og smilet kan smelte is. Smilet kan man ikke være likegyldig til, det går til hjertet og lyser opp dagen. Evnen til å vise glede gjennom smilet. Det at andre mennesker smiler til deg…det gjør noe med deg. Tenk bare på et stort tannløst barnesmil, eller et implusivt smil fra noen du treffer tilfeldig, et tegn på at de er glad for å se nettopp deg. Kanskje burde vi smile litt oftere. Være raus på den anerkjennelsen ved å vise i aktiv handling at du ønsker velkommen. Får man ikke den tilbakemeldingen føler man seg ikke velkommen.

Så tilbake til den harde  virkelighet. Jarle er i ful gang med å forberede gulvlegging på vaskerommet, det er vist noe med sluket, så må listene av, vaskemaskinen må flyttes ut og likedan oppbevaringshyllen som står på gulvet. Håpet er at vi i løpet av dagen kan komme et stykke på vei.

Nå er det søndag og søndager skal holdes hellig, men de er også gode å ha til å måkke unna litt husarbeide. Men det skal også settes av tid til litt kos, lammelåret ligger til tining, og skal bli til en bedre middag. så  er vel denne dagen også historie.

I morgen blir en tøff dag, da skal lillesøster opereres.

Danser på roser?

Solen skinner i dag også og vi skal sykle en tur inn til sentrum som ligger en 7-8 kilometer unna. Vi liker å ta turen dit på de lørdagene vi er hjemme. Skal innom en garnbutikk og så ta en kopp kaffe ute. Liker å sitte å se på folk som går forbi. Undre meg over hva de er opptatt av. Hvordan er livet deres, hvilke bekymringer kan de ha, eller er livet deres bare en dans på roser.

Inneimellom danser jeg på rosene selv, da er livet en lek, energien er på topp og alt er bra, så kan det svinge fort mot håpløshet og depresjon. Men kanskje er det slik at man må kunne oppleve de dype dalene for å helt nyte dansen på rosene. Nå prøver jeg hardt å ta vare på de gode stundene, finne noen holdepunkter og se at livet har mye å by på enda….

Jeg hadde i hvert fall en god stund i går, mens jeg gikk gjennom gamle papirer fra pappas kjeller. Mange brev fra tidlig på 1900 tallet, bilder, og annet som min mormor hadde tatt vare på. Ting og dokumenter fra hennes barndomshjem. En eske med negativer som jeg skal se litt mere på siden. Flere gamle album med bilder fra før min mor ble født. Og ikke minst bilder av henne som ung pike.  En hel eske med fotografier. Skatter fra en tid som ikke er mere. Nå tar jeg opp gamle bekjentskaper, en morfar som døde da jeg var ung, bilder av han i uniform og i hverdager. Oldeforeldre jeg aldri har møtt. En gang var også de unge, levde livet sitt, og gjennom brevene har jeg sjansen til å bli kjent med dem.

Desverre har jeg store problemmer med å lese den tidens skjønnskrift, men med tid og tålmodighet vil jeg kunne finne ut av det. Jeg gleder meg….

Lovestory…..

I går fikk jeg utrettet masse først var jeg til behandling, så fikk jeg malt ferdig siste vegg og inne i et skap.  Nå er endelig boksen med gusjefargen tom. Foresten så mørkner den litt etter hvert og nå ser det ikke så aller verst ut. I ettermiddag skal vi se på gulvbelegg og så får vi gjøre ferdig det i helga. Enda gjenstår innsiden av to skap og skapdørene, nå skal jeg bare få gjort det ferdig. Orker ikke alt rotet lengre.

På ettermiddagen hadde vi søsken dugnad hjemme hos pappa og fikk tømt hele kjelleren. Mamma hadde samlermani og det var utrolig massen ting. Masse gikk rett i containeren, masse til Frelsesarmeen og noe tok vi vare på. Nå begynner det og komme i orden til nye eiere skal ta over huset 1. oktober. Enda kjennes det litt rart for meg, men jeg skjønner at det må gjøres og akkurat denne kvelden var alle tilgjengelige og vi kunne få gjort den verste jobben sammen.

En kjeller…….. et liv…….minner som dukker opp…….. husker du denne……. bilder…… fotoalbum…… brev….. mamma hadde tatt vare på alt. Enda er det tidlig i sorgprosessen, men etter hvert vil vi sette pris på alle minnene og de tingene som får oss til å tenke på henne, slik hun var før sykdommen som svekket henne så utrolig mye de siste årene.

Og så pappa- kjæresten fra de var veldig unge- ektemann gjennom 57 år – trofast gjennom all sykdommen- alltid ved hennes side – alle timene han satt på sykehuset. Ingen kunne stilt bedre opp. Når jeg tenker på det blir jeg rørt og full av beundring, hvor vond måtte ikke dagen i går være for han.En lovstory som Hollywood kunne misunne dem.