Pappa!

Det har vært en rar dag, men også fin. Pappa har vært her i hele dag og vi har kunnet fått snakket om mye og mangt som ligger oss på hjertet. Han er etter forholdene rolig og vi har koset oss sammen. For meg er det godt å ha han i nærheten nå og jeg vet at jeg kommer til å ha et stort behov for å være nær han også fremover i tid.

Nå tenker jeg på hvor tøft det må ha vært for han mens mamma var syk. Ingen kunne ha forventet noe mer av han. Trofast har han sittet ved sykesengen, kjørt og hentet, ordnet med medisiner, handlet og så videre. Det må være godt for han å vite at han ikke har noen ting å angre. Han har gjort alt han kunne og mere enn noen kunne forventet.

Mamma ville hatt fødselsdag i dag…. morskjærlighetsduken fikk hun aldri…… de ville hatt 52 års bryllupsdag i morgen. De var kjærester siden framhaldskolen, de giftet seg dagen etter hennes 21 årsdag. Pappa plukket markblomster til henne hver dag hver sommer. Det kommer til å bli tøft, men han vil greie seg.

Klump i halsen…

Hodet er fult av rare tanker, jeg har en stor klump i halsen og jeg er trist, men jeg har da kommet gjennom også denne dagen og jeg vet at verden går videre. En rar tanke jeg fikk i går da vi kjørte hjem fra sykehuset var om hvordan kan et menneske gå bort og så går verden videre som om ingenting har hendt. 

Nå surrer det i hodet, det er mange praktiske ting som skal ordnes, mennesker som skal ha beskjed, andre ting som det er greit å fokusere på akkurat nå. Så er det mange telefoner, gode fine samtaler med mennesker jeg er glad for å høre fra. Jeg blir så glad over alle disse som får meg til å føle at de vet og føler med meg.

Jeg er merkelig sliten, fysisk og psykisk, all uroen, all medfølelsen for henne som slet så fælt, turene til og fra sykehuset, ambulanser, overvåking, maskiner som blinker, ledninger og blodoverføringer og håpet om at hun skulle bli bedre. Alt dette er over, nye dager skal komme med opplevelser, merkedager, dager som ikke skal deles med henne. Viktige ting skal skje uten at hun skal få vite det.

Likevel vet jeg at jeg er priviligert, jeg har hatt en mor, et menneske med stor evne til kjærlighet, en som kjente de riktige verdier og som klarte og formidle det til sine barn og barnebarn.

Nå føles det riktig og godt å sørge. Det får meg til å forså hva hun har betydd for meg og at det er en merkelig form for respekt for henne i det at det er vondt å vite at hun ikke er.

Så har det skjedd!!!

Min snille gode mamma døde i går ettermiddag. Til tross  for min modne alder, til tross for at jeg har fått hatt mine foreldre lenge, til tross for at det var godt for henne å slippe nå, så føler jeg meg som et barn som har mistet fotfestet.

Vårt naturlige midtpunkt, den vi alltid måtte til, den som hadde oversikten over oss alle og som til en hver tid viste hva som rørte seg i mitt og mine søskens liv. Nå er hun borte for alltid.

Nå er jeg likevel takknemlig for å ha Jarle, barna mine, barnebarna, 4 søsken som alle står meg nære, mange nieser og nevøer og ikke minst pappa som nå trenger oss og det at vi kan være sammen i sorgen og savnet.

Jeg kunne si veldig mye om min mor, men akkurat nå så orker jeg ikke.

Hva skjer!

Som tidligere beskrevet måte vi kjøre tilbake til byen og sykehuset etter å fått beskjed om at mamma var veldig syk. I løpet av kvelden har det rettet litt på seg, men hun er fortsatt på hjerteovervåkning og vi har fått beskjed om at ting kan endre seg raskt. Nå mente sykepleier at hun trengte litt hvile og sendte oss hjem, men han har lovet å ringe desom det blir verre igjen.

Nå er det egentlig litt godt å være i nærheten sånn i fall, hadde hele tiden mens vi var på hytta en stor klump i halsen og en uro som gnog og ikke ville gi meg fred. Man skjønner jo at hun er veldig syk og når legen sier vi bør være der da er det nok alvor. Likevel må hun være utrolig sterk for å ha overlevd alt hun har måttet gjennom i det siste. Det er nok mye vilje…..

Krise igjen!

I dag reiste vi en snartur hjem da vi hadde fått beskjed om at mamma nok en gang var innlagt på sykehuset. Da vi kom frem lå hun på overvåkningen, men vi fikk høre at det ikke var noen krise. Etter å ha sett om henne og snbakket med legen som mente at hun var stabil, betsemte vi oss for å reise utover igjen. Nå fikk jeg nettopp telefon om at vi måtte komme med en gang.

Så er det bare å dra hjem igjen og håpe på ar vi rekker frem….

Herregud…..fotball igjen.

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hva det er som får så mange mennesker til å sitte i to timer å se en fotballkamp. Men nå sitter jeg her i øsregnet en julikveld på en liten hytte og prøver ikke å bry meg om det som skjer på skjermen. Nå vet jeg ikke om det er regnet eller fotballkampen som er verst, men begge to sammen er omtrent ikke til å holde ut.

Nå burde nok mine patriotiske gener strutte av stolthet ettersom Rosenborg nå vissnok leder med to mål i en etter det jeg forstår veldig viktig kamp, men ærlig talt….jeg klarer  ikke å bry meg. Hadde Rosenborg derimot bestått av lokale spillere slik at det virkelig kunne sies å være vårt lag, men slik er det ikke. Nå er det butikk, salg og kjøp og Rosenborg har ikke mere tilhørighet enn hvilket som helst annet lag. 

Og hadde det enda tatt slutt noen gang, men det gjør det ikke, serie, cup, veien til Ullevoll og veien hit og dit, Europacup, Em, VM og you name it. 

Men min veldig mye bedre halvdel liker fotball og kan nok tåle noen kamper om det bydde seg en anledning. Så da så….

Ha en fin natt…..(-;

 

Nemlig!

Hva kan tre voksne og tre barn under tre år finne på i en liten hytta ved sjøen i regnværet?
 
Ut må jeg…jeg er av den typen som blir gal dersom jeg ikke kommer meg ut på tur. Det plasker ned, men jeg har bestemt meg for å kle godt på meg å ta med  toåringen…….. som begynner å vise tegn på at han  også har behov for litt fysisk utfoldels…., ut i regnværet.

Nå er det  slik at toppen av listen på gode opplevelser for to-åringen er¨å gå ned til sjøen å kaste stener i vannet. I dag har jeg tenkt å vise han hvordan små grener og kvister flyter nedover bekken borti her. Der er en liten bro slik at vi kan kaste en kvist på den ene siden og se den kommer frem under broa på den andre siden.

Så skal jeg ta spanderbuksa på meg å invitere hele gjengen på middag på Kyrksæterøra.

Skal vi lage en bombe?

Av en eller annen grunn er ikke jeg på lag med værgudene. Det virker som de har satt seg fore at den solhungrende middelaldrene kona på Lista skal regne bort.  Nå er skinnet vanntett, jeg kan ta regnklær på å gå ut, men det blir liksom ikke like trivelig. Kanskje skal jeg prøve en regndans eller et offer til solguden

Nå kan man ha mye moro av en toårings oppfattelse av ting. I dag nevnte Jarle at det så ut som et bombet ……hvor Andreas utbrøt i ekstase "skal vi lage en bombe, morfar". Nå blir det nok ingen bombe og det er faktisk heller ingen  bombe at det regner her på Lista, men normalen.

Nå skal vi rydde opp det verste rotet, pakke ned hauger av bleier og andre nødvendigheter man må ha med når tre små barn skal på utflukt og så ta veien til Kyrksæterøra for litt avveksling.  Og så kan man håpe på noen timer med sol igen. Det kan da umulig være mere regn igjen. ELLER?