Det er jo godt….

Det blir ikke mye søvn for tiden, KLokka er 07.23 og jeg har vært oppe lenge. Før det lå vi i sengen og pratet sammen, gikk gjennom dagen i går, det surrer mye i hodet, det var mange jeg skulle fått pratet mere med, tilreisende og andre, men det ble bare litt for mye.

Nå er jeg glad for å komme bort fra alt noen dager, samle seg litt, få litt orden på tankene, slippe å bekymre seg, det er så uvant enda. Komme litt i andre omgivelser hvor ingen vet. Være sammen med gode venner i hyggelige omgivelser.

Og så er jeg litt rar. jeg tenker at det er egentlig godt å være lei seg. Hadde jeg ikke vært det hadde ikke mamma betydd noen ting. Mennesker tror jeg lever videre så lenge noen tenker på dem.

Av godtfolk væra født…

Jeg er heldig. Jeg har en stor og tett familie rundt meg. Mamma hadde fem barn, fem svigerbarn, 18 barnebarn hvorav mange med partnere og 7 oldebarn inkludert våre 7 uker gamle tvillinger. Så er det pappa og masse andre slektninger utover. Likevel vil det alltid mangle en, en som var veldig viktig for oss alle sammen. En som ingen kan erstatte.

Det har vært godt å ha Ruth Eva her i disse dagene. En fin dame som vi er veldig glad i. Nå reiser vi i morgen tidlig, mens hun blir her et par dager til, men slik kan det bli når ting er planlagt å vanskelig å endre. Så kommer min gudsønn Hans-Jørgen som skal bo her for å passe Terry mens vi er borte. Så får disse to kose seg sammen. Mens vertskapet stikker ut på eventyr……

Man er rik som er født inn i slike familier, som nyter privilegiet av å høre til, bli akseptert. Dette har ingen ting med gods og gull å gjøre, men noe som er mye viktigere, en ballast som ikke kan kjøpes for penger…

Endelig over!

Så er gudskjelov  denne dagen over og vi sitter å slapper av litt. I morgen drar vi på ferietur og blir borte seks-syv dager. Vi skal feire Anne- Lises 60-årsdag på søndag og vi skal være med på Allsang på grensen den 4. august. Utover det tar vi alt på sparket og drar dit nesa tar oss. Gleder meg nå til noen rolige dager etter alt som har skjedd de siste dagene.

Er det virkelig mulig?

Noen ganger synes livet litt uvirkelig, som om man står ved siden av og observerer hva som skjer, men det kjennes ikke ut som det angår meg. Nå i disse dager har det ofte hvert slik, så kommer det glimt av bevisthet da det plutselig går opp for meg i korte glimt at dette er virkeligheten, dette har skjedd og det er ingen ting jeg kan gjøre med det.

Nå i ettermiddag har Ruth Eva kommet fra Oslo og skal natte over hos oss. Kvelden har vært så bra som den kan være ünder rådende forhold. Hun er en søt dame og vi har hatt noen gode samtaler i kveld. Vi har sett på gamle bilder og mimret sammen. I morgen skal jeg holde minnetale i begravelsen. Det gikk slik til at da spørsmålet kom opp pekte pappa bestemt mot meg og sa …hun gjør det.

Nå har ikke jeg hatt for vane å opponere mot min far, og i forhold til dette slettes ikke. Er ikke helt sikker enda om jeg kan klare det, men jeg håper det.

Foresten kom det en fin blomsterhilsen fra Turid og Bjørn i dag. Snille Turid alltid oppmerksom. Heldige meg som har gode venner.

Minner.

Her en dag da jeg lette etter et bilde til begravelsen fant jeg et gammelt bilde av min mor, min søster og meg, smilende i like treningsdrakter. Bilde er tatt for mange år siden, men jeg husker godt akkurat den dagen. Det  var en glad dag, med mye latter og moro.

Slik vil man huske mange ting, gode minner som er verdt å huske. Minner om de som ikke lengre er.

Så må man leve slik at man får oppleve nye ting…som etter hvert vil bli til minner verdt å dvele ved.

Lille Håkon…

Vi har hatt et par fine dager her på Lista, men vi greier ikke helt å finne roen og drar likegodt  hjem nå.  I går gikk jeg lang tur til en fin plass som kalles Kråka sammen med Anne-Lise og Veronika. Fra toppen der er det en helt utrolig fin utkikt. Selv om jeg har vært her på Helandsjøen i helger og ferier siden jeg var barn har jeg aldri vært der oppe  før.  Nå når jeg har sett hvor fint det er kommer vi til å dra dit innimellom. Tok masse bilder, men det mobile nettverket bruker for lang tid så jeg får ikke lastet ned før jeg kommer hjem. 

I går var Pål, Britt og lille Håkon her. Hadde en fin dag sammen med dem. Godt å være sammen med de nærmeste når livet går deg i mot. Håkon er fylt fire år nå og et muntrasjonsråd som alltid får meg til å smile. Jeg er glad for å se at han er blitt oppdratt til å være høflig og snill. Tusen takk farmor for at du hjalp meg å plukke blåbær, sa han i går. Søt er bare fornavnet…….

 

Han er hyper…

Min mann er hyperaktiv. Han bare må gjøre noe. Nå henger han på hytteveggen og beiser så svetten siler. Må bare si at av og til tror jeg ikke han er helt god…i dag begynte han klokka syv. Men det er han og slik er det så det er greit. Han er et arbeidsjern og han har masse energi. Nå blir jeg sliten bare av å se på han.

Da er det verre med meg, jeg har absolutt ingen energi, soser litt omkring og får egentlig ikke til noe fornuftig. Burde vel tilby litt hjelp ute der på tverrvegen, men jeg orker ikke. Jeg rydder litt inne i hytta, tar opp en ting….. legger den ned igjen. Tar opp en ny ting…legger den fra meg…..går rastløs omkring …..helt uten mål og mening. Men jeg skal gi meg selv den slakken om ikke annet i dag…..

Nå er Jarle i hvert fall i godt selskap. Jeg er heller ikke alltid helt god. Jeg tenker så mye rart. I dag tenker jeg på dødsannonsen. Jeg er litt redd for å se det svart på hvitt. Når det står der i avisen da må det jo være sant…. 

Sånn kan det bli….en gang….

Nå er vi tilbake på hytta igjen. Da vi dro hjem sist skjedde det i hui og hast og tok oss ikke tid til å pakke sammen. Jeg føler meg veldig sliten og lar bare timene og dagene passere uten å planlegge eller gjøre så mye. Nå i kveld skal vi til Anne-Lise og Kalle på middag, så slipper vi å lage mat selv. Etter vi kom utover har vi gått en times tur, måtte få ut noe av den rastløse energien.

Så kjennes alt så uvirkelig ut. Det er som livet nå ikke angår meg, men som om det gjelder noen helt andre. Innimellom kommer det noen tanker som får tårene frem. Jeg  skal ikke se henne mere, jeg skal ikke snakke med henne mere, jeg skal ikke være urolig for henne, jeg skal ikke kunne gjøre noe mere for henne. Noe veldig viktig er tatt fra meg, noe som alltid har vært der. Det kommer til å bli mye savn, mange tunge stunder, det skal  være begravelse og så må vi finne roen i oss selv, sammen i sorgen og sammen i fortsettelsen. 

Jeg har tenkt mye på noe jeg leste for lenge siden " Sørg ikke over min død, men gled deg over at jeg har levd". Ikke en veldig god tanke akkurat nå, men jeg vet at slik vil det bli etter hvert.