Akkurat som om jeg skulle finne på det ja.

Om du har høydeskrekk eller en lei trang til å kaste verdifulle ting utfor kanter og stup, burde du nok holde deg langt unna Garmisch-Partenkirchens nye attraksjon.

4. juli åpner det 2033 meter høye utsiktspunktet Alpspix, som tilbyr turister og skuelystne en spektakulær panoramautsikt over Alpenes fjellandskap – som garantert vil sette seg i magen.

For tiden jobber byggearbeidere på spreng for å få ferdig den x-formede plattformen på fjellet Alpspitze i sør-Tyskland.

Hver av de to armene som utgjør x'en, er 24 meter lang og tre meter bred.

I enden er det satt opp en glassvegg slik at de besøkende best mulig skal kunne absorbere både utsikt og følelsen av frihet tusen meter over bakken.

Den nye tyske utsiktstårnet er ikke helt ulikt den kjente Grand Canyon Skywalk som åpnet i mars 2007 i USA.

Her kan du spankulere på en glassbro mens du ser bakken 1220 meter under fotsålene dine.

KIlde og bilde: Startsiden.no

Gjett hvem som er fin i dag?

I går kom nok en telefon om at min mor nok en gang var innlagt på sykehuset med pustebesvær. Dette var tredje gangen på en måneds tid. Nå synes jeg synd på henne, det er ikke godt å slite for å få puste. Blodprosenten var tilbake på 50 % selv om hun har hatt mange blodoverføringer i den siste tiden.

I dag skal jeg kose meg med mitt nye lille flate kamera. Jeg elsker å fotografere og ønsket meg meg et som er lite nok til å være med i håndveska til en hver tid. Jeg har også et speilreflekskamera, men det blir brukt mere til det planlagte og egner seg lite til å bringes med over alt.

Det er overskyet og regnet ligger på lur. Kan ikke huske sist vi har hatt en så dårlig sommer. Det har ikke vært mange dager med sol og knapt to dager på rad. I ettermiddag skal Gerd og jeg på bytur, spise middag og se i butikker, antagelig også en tur innom sykehuset.

Min venninde Linda overrasket meg i går med et nydelig halskjede, typisk Linda og tenke på andre. Dette skulle være martnasgave. Jeg er barnslig glad for å få en gave, trenger egentlig ikke være mye bare det er papir rundt. Forventningen og ikke minst at noen bryr seg nok til å ønske å glede.

Gjett hvem som er fin i dag.

Lille Skaugum.

LIke ovenfor der jeg bor ligger det et hus som på folkemunne kalles Lille Skaugum. Hvorfor det kalles så er vel ingen gåte og det bærer sitt navn med rette. Fint plassert mellom rekkehus og blokker skiller det seg ut fra hvermannsen og er en kilde til glede for alle som går forbi. Selv har jeg forøvrig aldri ønsket meg et stort hus jeg er veldig fornøyd med den leiligheten jeg har, men man kan vel likevel beundre det som beundres skal. Nå var det ikke huset i seg selv som utløste min beundring, men hvor fint og velholdt det var rundt med blomster og beplantning.

Jeg liker å gå i villastrøk, spesielt i litt etablerte gamle, hvor det syder av planteliv. Gamle fine stauder og masse annet fint. Langs den veien LInda og jeg går er det også en slik fin hage, bugnende av velluktende blikkfang må det være mye jobb forem som holder hagen. Det ser så koselig ut at man får lyst til å gå inn i hagen sette seg ned, gjøre som oksen ferdinand og bare sitte der å lukte på blomstene.

Forøvrig titter solen frem på et av årets sjeldne besøk. Nå skal jeg skynde meg ut med Terry før den frosvinner igjen…

Det regner igjen…

Morgenens solglimt har etter hvert blitt erstattet med noe mere kjent og vått på ettermiddagen. Evig optimist som man er la Linda og jeg avgårde på vår kveldstur iført bukse og t-skjorte. En time senere var vi våt til skinnet. Lynet var skummelt nære, tordenen høy og skremmende og plaskregnet til slutt var veldig vått. Denne gangen var ikke Adam lenge i paradiset.

Til tross for det våte været har vi invistert i en ny parasoll, nå må det bare komme litt sol snart.

Er det rettferdig?

Så er det nok en gang mandag og en ny uke. I dag ser vi litt av sola innimellom til tross for at det er overskyet. Skal i hvert fall sykle meg en tur til Heimdal for å få kjøpt vatt slik at jeg får gjort ferdig den løperen jeg syr på.

Da jeg var på omvisning på Aulestad som er Bjørnsons fødested kjøpte jeg en liten bok med sitater. På baksiden av boken står det noe som jeg synes er veldig sant, men også feil:

Fred er ei det beste, men at man noget vil.

Jeg tror det er riktig å slåss når man har en rettferdig sak, men jeg tror også at vi må finne en bedre måte å slåss på. For eksempel det som skjer i Pakistan nå, en rettferdig sak, men hva rettferdiggjør de menneskeliv som går tapt. Er det tapet mødre, fedre og kjærester lider rettferdig. Er det rettferdighet når unge mennesker mister livet for saken. På den andre siden terrorvelde ….er det rettferdig?

Dersom vi bare kunne lære av historien. Det er mange nok eksempel på at alle folk som trykkes ned før eller siden vil reise seg og slåss. Det er mange nok eksempler på at religion skaper kriger. Men finnes det måter å unngå tapene av menneskelig, finnes det måter vi kan skape en fred som også er retferdig for alle. 

Fire norske menneskeliv gikk tapt i Pakistan i går. Det er ikke rettferdig, men hva er alternativet?

 

Endelig…

I dag ser det faktisk ut til at solguden skal forbarme seg over oss etter alt regnet som har vært i den siste tiden. Kom hjem fra Skeikampen til det samme regnværet som var da jeg dro. Merkelig…nå kan det umulig være mere regn igjen der oppe eller hva???

Det er yterst skjelden jeg ikke tar meg tid til å blogge i løpet av dagen, men i går ble det hektisk nok til at hele greia gikk i glemmeboken. Det var flyttedag for Hege og Bjørnar og de tre små skulle være hos meg. Nå hadde jeg alliert meg med Anne – Lise som var snill nok til å bistå meg hele dagen. 7 bleiskift på en og 4 på den andre senere,   Andreas som ville ha oppmerksomhet og to 4 uker gamle som ikke ville sove kom Gerd og Kjell til middag. Klokka ett i natt da de dro hjem kolapset vi på sofaen. Det rare er at når mine barn var små var det aldri slitsomt. Når det er sagt er jeg så takknemlig for å få være med barnebarna, så hva gjør det vel at det til tider kan være litt slitsomt. Jeg ville ikke unnhvert et eneste lille øyeblikk.  

Mye moro ryr ut av en barnemunn. Andreas på to år ringte meg å fortalte at han var redd syveran, nå er han for tiden i det modus at ting er skummelt, men syveran, det kunne ikke stemme. Ved forsiktig tilnærming til saken kom det etter hvert frem at det var syveran oppi i himmelen. (Skyan) Så har han også funnet et glimrende tiltak til alt han ikke liker eller er redd. Mormor må ta det bort…..

Andreas er redd frøan, mormor som trodde kanskje det var lurt å forklare den håpefulle hva et frø var, hvor de kom fra og at frø var bra…… utløste et lite minutt med tankevirksomhet før han viste  svaret på det problemmet. Mormor ta bort træet.

Borte bra….

Borte bra, men hjemme best sies det….. og de som sier det snakker sant. Kanskje er det slik at man må bort innimellom, få nye inntrykk, oppleve og sanse andre ting og nye mennesker for helt å kunne sette pris på hverdagen hjemme hos seg selv. Turen til Skeikampen var i hvert fall fantastisk, det å kunne oppleve så mye sammen med så mange trivelige folk, bli kjent med nye mennesker i aldersgruppen 60-90, jeg ville ikke ha unnvært det.

Siste kvelden med gjengen hadde vi trekkspillmusikk og allsang, tre av oss startet opp sammen med musikeren og sang av full hals, etter hvert var hele gjengen med og vi fikk en skikkelig trivelig kveld. Mange av de som var med oss synger i kor så det ble til sammen et fint blandet kor, noen sang med fyldige fine sangstemmer, andre, deriblandt meg selv så godt man kunne i forhold til sine forutsetninger. Til sammen ble det da rimelig bra.

Desverre gikk det litt galt på veien hjem i går da en av de eldste på bussen måtte hentes i ambulanse og kjøres til sykehuset. Heldigvis ringte hans kone til meg i går kveld og så at det ikke var livstruende, men jeg inntil da noen timer i uro for hvordan det skulle gå.

I dag er jeg glad for å være hjemme igjen hos Jarle og Terry. Hvorav en i skrivende stund er på jobb, mens den firbente fotfølger meg, redd for at matmor skal bli borte igjen. Men før jeg sykler til behandling skal jeg i hvert fall ta han med på en lang god tur i regnværet.

Så til dagens Barbara, enkelte dager står det noe som finner gjenklang hos meg.

"Øyeblikk av lykke – disse øyeblikkene
når du føler at du virkelig lever
– finnes. De svømmer forbi oss hver dag
som skinnende, glatte fisker som
bare venter på å bli fange".

Alice Stenback

Under turen fanget jeg da noen. Hvordan er det med dere, synes dere det er godt å komme hjem etter noen dager borte???