Gjesp….

Dialogmøtet på NAV i går gikk ikke helt slik som forventet. Jeg hadde trodd at jeg nå gradvis kunne begynne på jobb nå,  men slik ble det ikke. Nå er jeg 100 % sykemeldt helt frem til 1. september. Fra og med da er det meningen å prøve ut arbeidsevnen så får vi se. Hva jeg føler om det er jeg ikke i stand til å si akkurat nå, det kjennes litt tungt, men også litt greit. Nå er det i alle fall slik og da får jeg bare ta det som det er.

Nå har jeg vært ute på sykkeltur, desverre er det for kaldt til at man kan kalle turen er ren nytelse, jeg hadde neglebitt og frøs nesten kattunger på meg. Til tross for at det er bart minner ikke mye om vår her. Hvitveisen har så vidt tittet opp av jorden, men trærne viser ingen tegn på at de forventer sol og sommer snart.

Glade amatører….

Den fagforeningen jeg arbeider i har en egen pensjonistforening. I dag flesket de til med møte med underholdning. Da jeg for tiden er sykmeldt ble jeg invitert til å være med. Nå er jeg også mye sammen med dem ellers både på turer og ellers når det er noe som foregår.  En del jobb og en del hygge.  De to damene som spiller og synger her er glade amatører, men det skulle ingen tro. Nederste bildet er av styret i pensjonistforeningen. En herlig gjeng med mye humor og masse energi.

Dugnad.

I går var det dugnad i borettslaget hvor vi bor. Nå blir det mindre deltagere for hvert år så innen jeg legger inn årene er det vel en utspilt fenomen. Men i mellomtiden henger jeg med og gjør min del etter fattig evne. Nå er det også slik at de som deltar er veldig opptatt med å lure på hvorfor alle andre ikke er der. Det er nok lettere å høre på den stemmen som beskriver dem som unnasluntrere eller latsekker enn den stemmen som forteller om en god grunn til ikke å være med. 

Nå ble da arbeidet gort i går også, borettslaget viser seg fra sin beste side, nybørstet og fri for smuss og rot og vi som deltok mellom snø og haglebygene kan slå oss på vårt prektige bryst. Og de andre orker ikke jeg å tenke på. DEehar nok gode grunner velger jeg å tro…

Sol ute sol inne….sol i hjertet.

Akkurat nå skinner solen ute. Om det er slik at et  inderlig ønske om vår kan ha noe med det eller om det bare er slik spiller ingen rolle, den er her så lenge det varer. Om litt skal jeg ta sykelen ut av boden og sykle til Lerkendal Nav for å delta i dialogmøte. Er litt spent på hvordan det blir, ikke bare selve møtet, men løpet fremover.

I går ble jeg endelig ferdig med babysett nummer to. Så nå er Håk1 og Håk 2 utstyrt med hver sitt quiltetde krabbeteppe og en hel drakt hver. Nå har jeg funnet en oppskrift på strikket pute med hjerte på og skal kjøpe garn til den i dag. Så har jeg sett en oppskrift på guttegenser som jeg skal strikke til mitt eldste barnebarn Håkon.

Jeg er desverre av den sorten som liker å begynne, men ikke å fullføre. Men nå tillater jeg meg ikke selv og starte på noe nytt før det jeg holder på med er ferdig, noe som har vist seg å være smart,. Før hadde jeg mange halvfedige prosjekt liggende.

Det snør, men det skal være vår..

I dag snør det igjen her i Trondheim. For meg som lenge har sett frem til våren og som sliter med å holde motivasjonen og livsmotet oppe er ikke snø det jeg trenger mest nå. For å si det klart og tydelig, jeg vil ha vår og jeg vil ha vår nå……

Som vanlig har det vært en travel helg:  1. mai iskald vind og snø ispedd store vonde hagl. Koselig fødselsdagsfeiring hos Kristin, Liv Maria er så søt som de blir i den alderen, snill og god som dagen er lang. I går var det konfirmasjon og flyttearbeid. Så var også denne helgen passert. 

Det blir lite tid til å pleie seg og sitt, men i dag morges har jeg brukt lang tid på avisen, løst to sudoki og skal snart gå ut med Terry. 

Min vane/uvane med å lese dødsannonser gir av og til utelling. Blandt alle ordinær, men dypfølte og velmente dødsannonser fant jeg igjen en liten skatt:

La livet være dansen
som går i måneskinn.
La livet være mystikken
som hvisker "du er min"
Så hold meg mjukt inntil deg
når kvelden faller på
og stryk meg over håret
om hårene er grå.
Og sakte, sakte, sakte
går solen ned i hav.
Og sakte, sakte, sakte 
går vi mot ukjent grav.
 
J.Ø.Hov.

Tenker man litt på det er det utrolig vakkert..slik livet kan være vakkert helt til det er slutt….