Skulle jo bare….

I dag skulle jeg bare sykle til Heimdal for å kjøpe litt stoff. At det ble mere stoff enn det jeg skulle ha vil jeg ikke snakke noe om akkurat nå, men det blir aldri bare, bare med meg. Så måtte jeg bare innom en artig butikk hvor de selger ting til huset og masse fine gaveartikler. Der ble det også en liten pose. Så skulle jeg hjem igjen. Men da jeg syklet forbi ¨Klippoteket så jeg et skilt med “Ledig time”. Syklet forbi, stoppet, tenkte, syklet tilbake, kunnevel gjort seg med litt farve og en klipp. Har bare en ting å si etterpå…… kr. 1228.

Nå har jeg litt mere stoff enn det jeg egentlig skulle ha, en liten pose som jeg ikke skulle ha og en fin ny frisyre. Så da så….

Hvem kan like meg……

I dag kom jeg over dette kinesiske ordtaket som jeg syntes var veldig viktig:

Anse ikke noen last for så ubetydelig at du dyrker den, anse ingen dyd for så ubetydelig at du forsømmer den.

Egentlig er det veldig enkelt, det handler om å være det beste vi kan både for oss selv og for andre.

I det siste har jeg tenkt mye på hva som skal til for å finne den rette balansen mellom det jeg skal være for andre og det jeg skal være for meg selv. Hvor ligger grenselinjen mellom medmennesket og egoisten. Jeg vet ikke, men jeg kommet frem til at man må være glad i seg selv for virkelig å være glad i andre. Kanskje trenger ikke alle andre like meg dersom jeg likte meg selv litt bedre.

Overskrfiten er ingen invitasjon, men et tankekors! Men for meg er det faktisk vitig å bli likt, jeg må bare lære å forstå at man kan bli likt slik som man er, ikke slik som andre skulle ønske at du var….

Litt mere…..

Enda en helg er over og enda noen sandkorn har rent ned i timeglasset som måler min tid her på jorden. Det er en fysisk umulighet, men det virker som om tiden går fortere for hvert nå. En time, en dag, en helg, en uke, en måned eller et år, tiden bare renner ut sakte, men sikkert.

Men så kan man jo velge å se det fra den lyse siden, en ny dag, en ny uke, nye opplevelser, nye møter med folk og ting som gjør at livet er verdt å leve. Årstiden nører opp under den tanken, det er så vakkert, det grønne er så grønt, heggen lukter mere og bedre, markblomstene så spede og vakre og jeg kjenner at det er mye liv i skrotten enda. Så forventer jeg så mye enda, jeg vil leve alle drømmer, jeg vil ha nok ut av dagene til at jeg kan føle meg tilfreds når natten kommer.

Jeg finner mest glede i de små nære tingene, jeg higer ikke etter lange reiser til fjerne himmelstrøk, jeg liker det forutsigbare og nære, jeg er nok et typisk hverdagsmenneske. Jeg har lært og se og nyte det som er rett foran nesen på meg. Men får jeg sjansen så kanskje er det en liten eventyrer gjemt dypt inne i meg også.

Måkene.

I natt har jeg sovet godt og lenge. Noe med roen her ved sjøen gjør at jeg sover mye bedre. I dag er det oppholdsvær selv om det ikke er særlig varmt. Det gir en egen ro i sjelen å sitte inne å bare nyte utsikten utover sjøen. Glede seg til de helgene som kommer utover sommeren med båtturer og fine opplevelser ute på sjøen.

Nå er dette sikkert som å banne i kirken, men jeg elsker måker, jeg liker å se en stor flokk av dem etter båten en fin sommerkveld når vi er på vei hjem etter en fisketur. Skrikene deres er ikke stygge i mine ører, de er hvite å fine og synet av dem flygende etter båten er dyrebart og vakkert.

I går kveld så vi til sammen 2 rådyr og 31 hjort nære veien. Nå er det så mange av dem her at det skal godt gjøres på gå en tur om kvelden uten å få øye på noen. Men vakre er de og et velkomment syn hver gang.

Etter seks uker med diett har jeg også kunne lempe litt på kravene og skal unne meg litt utenom når forholdene passer. Men essensen av den bør bli normalen for at jeg skal holde meg friskest mulig. Man venner seg til det meste og nå synes jeg det stort sett er greit.

Så da så…

Så har båten fått alt det stell er tilbedende båteier er i stand til å gi den. Selv må jeg nok innrømme at jeg har sluntret unna og vasket hytta i stedet. Nå står båten bunnsmurt i all sin prakt og hytta lukter av grønnsåpe og litt ekstra godt stell. Ute er det ikke væran, vi hører regnet slår mot taket og er fornøyd med å sitte inne å fyre i ovnen.

Så har jeg ikke tenkt å se GP i kveld, etter en lang rekke for meg kjedelige Grand Prix program fra tidligere år friskt i minne har jeg bestemt meg for finne på noe annet. Nå skal jeg manne meg opp og gå en tur i regnet med Terry. God tur…

NEI – Nei – NEI…

I likhet med mange andre har jeg et stort problem med ordet nei. Selv om jeg også er kjent for å vite hva jeg vil er ikke viljen sterk nok til å si nei til noe.

Et bitte lite ord på tre bokstaver, men bortimot umulig å si. Nei`et virker så lite imøtekommende, det kan være sårende for den som spør, jeg kan bli mislikt,det kan være at de ikke spør igjen, jeg kan rett og slett ikke si nei.

Tenker jeg gjennom det og det har jeg måttet gjort i det siste, ettersom alt jeg hadde bygd opp gjennom hardt arbeid og mange tusen ja, raste så til de grader sammen. Tenke gjennom det må jeg gjøre for å bli frisk igjen, kunne fungere normalt i arbeid og fritid, lære min egen begrensning å kjenne, være meg selv litt nærmere, men det er ikke lett. Det er bortimot umulig for meg å si nei.

Dersom man mot alle kjente paramenter skulle kunne greie å like ordet nei litt bedre, må jeg også lære å vite når det er riktig og viktig å ikke bruke det.