Ok…

I natt har Andrea nattet over hos oss. Senere i dag skal vi kjøre til Soknedalen for å besøke Tone, Odd og Esten. Vi skal ha med pølser, brød og marsmellows å grille ute i snøen. Andreas gleder seg stort  for hos Tone er det nyfødte lam, hester og hunder. Mye moro for en toåring håper jeg. Andreas er en godgutt, sover hele natta ingen problem å ha han på besøk.

Det var noen som spurte meg i går hvem Halvard var. Skal  prøve å svare litt på det, men hvordan skal man kunne beskrive hva en person betyr for deg og omstendighetene som gjør at enkelte blir spesielle. Halvard var min onkel, han var født døv og bodde hele livet sammen med sin mor. Under min oppvekst var han en mellomting mellom en eldre bror og onkel. I perioder bodde vi sammen. Han gikk aldri på skole da han som barn ble diagnosert som tilbakestående. Til tross for dette fikk han arbeid og skjøttet det bra i alle år. Halvard kunne heller ikke døvepråk og ble veldig avhengig av familien som måtte tolke for han, han verken leste eller skrev utover noen enkle ord. Halvard var spesiell, jeg forstår at alle har noen spesielle i sitt liv, for meg, min foreldre og mine søsken var Halvard denne personen. Han var hele livet rundt oss, vi hadde omsorg for han og han for oss, slik det skal være i en familie. Ingen merkedag uten Halvard, ingen lørdags kveld uten besøk av han. Men man måtte kjenne han og oss for å forstå det spesielle forholdet. 

Barn med handikapp blir ofte speiselle for mennesker rundt det, og man blir ekstra knyttet til dem kanskje på grunn av avhenigforholdet. Halvard døde plutselig og uventet for to år siden.  Sorgen og savnet kan jeg ikke beskrive, men nå er det gått så lang tid at takknemligheten og gleden over at han og over alt han var for oss av glede og kjærlighet overskygger sorgen. Nå smiler jeg når jeg tenker på han. Glad og takknemlig for alle de gode minnene. 

Livet er slik tror jeg, man må la seg selv føle, leve fult ut, ta det vonde., kjenne på det og tåle det og så kan man føle gledene like intenst.