Hvordan går det an???

På adresseavisas nettavis kan man lese følgende i dag.

Stengte dyrebutikken men lot dyra bli igjen

En dyrebutikk i Halmstad i Sverige stengte dørene for et halvt år siden, men eieren lot dyra bli igjen i lokalene.

En vannlekkasje i bygningen fikk torsdag politiet til å ta seg inn i den stengte butikken, og der ble de møtt av et yrende liv, skriver Hallandsposten.

Fugler fløy omkring i lokalet, en skilpadde tasset rundt, i akvariene var det fisk og i krokene var det kakerlakker.

Flere dyr lå også døde på gulvet, og politiet spør seg nå om hvor lenge de gjenlevende dyra hadde måttet klart seg på egen hånd. Dyrebutikken ble stengt i oktober og det er uklart om noen har gitt dyrene mat etter den tid. (©NTB)

Jeg har alltid vært glad i dyr. Som en følge av dette er jeg mangeårig medlem i Dyrebeskyttelsen. Og jeg stopper aldri å la meg overraske over hva folk kan finne på å gjøre mot forsvarsløse dyr. Når jeg leser slik blir jeg både lei meg og sint.
Det er for meg vanskelig å fortså at enkelte mennesker er helt uten empati og ansvarsfølelse i forhold til dyr som er avhengig av dem.

For å understreke mine føleser for dyr vil jeg fortelle en historie min farmor fortalte meg for noen år siden. Hun hadde et middagsservice med motiv fra engelsk revejakt. Da jeg var liten pike nektet jeg å spise av disse tallerknene og hun måtte finne noe annet til meg. Hun moret seg stort over dette, men jeg kunne ikke spise på en tallerken med et slikt for meg grotesk motiv. Nå var vel både tallerkenene og motivet helt uproblematisk for alle andre, men jeg greide ikke å svelge maten når jeg tenkte på den stakkar reven som sprang for livet med alle odds i mot seg.

Nå har vi hunden Terry som i noen kretser går under navnet bortskjemten. Og som tidligere sagt han har ikke skjemt seg bort selv. Men snill som dagen er lang det er han og til stor glede for sine tilbedene samboere. Når vi kjøper et dyr tar vi på oss en stor forpliktelse. De krever mye, men gir mere tilbake. Jeg blir fysisk syk når jeg ser dyremishandling…

Man skal være…

Man skal være – tror jeg visst –
realist,
men på ingen måte fatalist,
og i grunnen optimist,
samt fremfor alt og først og sist
idealist.

Lørdag er det 1. mai, en dag som betyr mye for mange, en dag hvor vi går ut i gatene stolte og ranke med våre faner og flagg og viser verden hvem vi er og hva vi tror på . Vi vil mye, vi vil ha et samfunn som tar vare på oss når vi trenger det, vi vil miljøvern, vi vil ha trygge gode arbeidsplasser med sikkerhet for inntekt og trivsel, vi vil solidaritet, et av språkets vakreste ord, vi vil likestilling for alle, vi vil ha meningsfull fritid og kultruropplevelser. Og ikke minst vi vil kjempe sammen for å oppnå dette, hand i hand i en lang sterk lenke som ikke kan brytes.

En viktig dag?

Mange sier at dagen har utspilt sin rolle, jeg for min del har sett såpass av arbeidslivet, har levd lenge nok til å vite at alle disse tingene må forsvares hver dag. Så for meg er 1. mai en viktig dag.

Med ditt savn og med din lykke,
med ditt håp og med din tro
skal du på det jevne bygge
opp til stjernene en bro!

Det tærer på….

Å være sykmeldt over tid tærer på. Jeg har etter hvert blitt veldig utrygg for jobb og fremtid. Før denne sykmeldingen har jeg knapt vært borte fra jobb. Jeg har nå vært i ansatt som kombinert administartiv leder og organisasjonsarbeider i en fagforening i over 20 år. Så plutselig over natten omtrent er jeg satt på sidelinjen og vet har mistet all forutsigbarhet om hva som kommer videre. Nå har jeg vært ute av arbeid siden desember. 4. mai skal det være møte med NAV. Jeg har av min lege fått beskjed i dag om å tenke hardt over hvordan jeg ser for meg mitt arbeidsbidrag i fremtiden. Jeg må innrømme at det er tøft nå og måtte kjenne med seg selv at kanskje blir jeg aldri 100 % arbeidsfør igjen. Tanken er ny og skremmende, både fordi den sier noe om min helsetilstand både psykisk og fysisk, men også fordi jobben gjennom disse årene har betydd veldig mye for meg. Nå maler jeg antagelig fanden på veggen, men slik føles det nå. Litt hjelpesløs, sårbar, litt overkjørt og litt lei meg.

Så skal jeg slutte å syte og heller skrive om det som er viktig og koselig. Det er vår, jeg får være mye ute, jeg er stolt av meg selv fordi jeg har greid å holde ut den strenge dietten i over 14 dager, jeg har fått meg ny allværsjakke, stripete i sterke klare farger, jeg skal ut å gå med Linda i kveld, i morgen skal vi skal ferie fødselsdag for mitt eldste barnebarn Håkon som da blir fire år. Så da så…

Den fineste blomen….

Den fineste blomsten blandt blomar,
som vaks langs den veien du gjekk,
var den som du plukket i blinde
og ga utan baktanker vekk.

Dette fine diktet fant jeg i en dødsannonse i dag. I den sammenheng har den vel sin egen spesielle betydning, men for meg symboliserte den noe helt annet, nemlig det beste i oss alle sammen. De tilfeller hvor vi kan glemme oss selv og gi fra hjertet uten krav om noe tilbake. Diktet var så vakkert at man nesten blir litt rørt. Skulle gjerne lest resten, men jeg vet ikke fra hvilket dikt utdraget kommer.

Så skulle jeg gjerne finne mange vakre blomster langs veien min og gi en hver til dere alle, uten annen tanke enn at dere skal bli glad.