Sånn da….

Dersom noen hadde kommet på å avholde et OL i bortskjemt, skulle jeg ha meldt Terry på. Han ville nok ha gjort det bra og vært en sikker medaljekandidat. Han vet hva han vil og han vet hva som skal til for å få det som han vil. Han tigger ikke slik andre hunder gjør, han legger lyd til de bedende øynene og gir seg ikke før han får det som han vil. Aberet for oss som prøver å motstå han er at han bare er så søt….

I går kveld spiste vi Tapas hos Linda og Odd, det var kjempegodt og en fin kveld. Plukke litt her og litt der, herlig. Sitte lenge ved bordet, småspise av alt godt Linda hadde laget…herlig. Den korte veien hjem…de bor i oppgangen ved siden av er heller ingen negativ faktor litt sent på kvelden i kulden.

I dag kurer jeg litt, tar det litt med ro på morraen. Bruker tiden på å våkne, var tidlig oppe for å lufte den bortskjemte, og tenker å ta det litt rolig utover formiddagen. Det er sport igjen på TV, kjedelig, det er alltid sport på gang…….kan moen komme å holde meg med selskap…..

Hmmmmm……jeg tenker….

Nå har jeg akkurat lest ferdig vidunderbarn av Roy Jacobsen. Denne boka var bra, har lest en bok før som jeg ikke likte noe særlig så forventningene var ikke store, men jeg ble gledelig overrasket og koste meg stort med boka.

Så hekler jeg puter, er i gang med pute nummer to nå. Runde gammeldagse puter med en litt tøff stil. Skal manne meg opp snart å begynne på neste barneteppe, men er ikke helt der enda.

Andreas er ofte innom, nå liker han kakao og bestiller med en gang han kommer inn døra, "mormor kan jeg få kakao, tror jeg" og selfølgelig kan han få kakao. Blir litt rart når de flytter, ettersom det er gangavstand nå, kan de stikke innom når de er ute å går. Men med tre barn trenger de mere plass.

Jarle og jeg kunne tenkt oss et lite småbruk, flytte ut av byen, kanskje ha en katt og noen høner. Om noen år kan vi gå av med AFP så vi får se. Kunne ha vært mye på hytta, men den er ikke egnet som bolig over lang tid,  det er en heller enkel standard, grei nok en helg i ny og ne, men så blir det ganske enkelt for primitivt…..

Hva skal vi ta til middag…

Et stadig tilbakevendene tema her i huset er "hva skal vi lage til middag". Det er ikke noen vits i å stille meg et slikt spørsmål tidlig på morgenen. Da er hodet mitt opptatt med andre ting. Hvordan skal jeg få gjort mest mulig før jeg går på jobb, dagligdagse kjedelige ting, men desverre …middag er ikke en av dem.

Nå er jeg heller ikke ellers av dem som planlegger for mye, det meste går etter innfallsmetoden, jeg er ikke den som skriver lister før jeg drar for å handle. Jeg er av dem som pakker kofferten en halv time før jeg skal reise. Egentlig litt selvmotsigelse da jeg også liker å vite at ting er på plass. Nå for tiden er det nok også blitt litt for mye bekymringer…enn om ….hve om….hvorfor…..

Middag derimot er det tidsnok å tenke på  ca. kl. 14.00. Du vinner ikke å tine opp mat fra  fryseren, men butikken er rett borti veien og der ligger middagsrettene på rad og rekke, alt ditt hjerte kan begjære…Så da så…

Nå har jeg vært gressenke et par dager og middagen i går ble inntatt kl. 22.00. Pasta…..hmmmm.

Sykmeldte latsabber…..

Under debatten om sykefraværet kommer det frem mange rare utsagn. Folk er overbevist om at naboen eller kollegean  er en latsabb når han er sykemeldt. Noen har sett han gjøre både det ene og det andre som han helt sikkert ikke ville klart om han var syk. Mange prosent av Norges befolkning tror folk utnytter vår gode sykelønnsordning. Selv kjenner jeg disse utsagnene som en ekstra belastning nå som jeg går sykmeldt. 

Ikke alle sykdommer kan sees, for eksempel kan være psykisk eller annet som folk ikke ønsker å utbasere for andre. Mistenkeliggørelsen kan bli tung å bære i en tid som er tung fra før. 

Kanskje er det slik at veien til egenmelding eller sykemelding ikke er så lang for noen, men jeg ville ikke beskyldt noen uten å vite helt sikkert at slik er det og det kan jeg faktisk aldri være. Sykelønnsordningen er i stor grad basert på tillit. Kan vi ikke da prøve å ha den tilliten og så ser vi på andre virkemidler for å få ned sykefraværet. Dagens stadige krav til bedre prestasjoner, tidsmåling, mistenkeliggjøring er i hvert fall ingen faktor for å bedre situasjonen. Å ikke minst rekke ut en hånd til de som sliter….i stedet for å legge sten til byrden.

Jeg tenker….

Jeg strikker småting, den ene luen etter den andre, sokker og nå er jeg i gang med en rund sofapute. Jeg mangler tålmodighet og trenger små arbeider som blir ferdig i løpet av et par-tre kvelder. Jeg trenger håndarbeid hvor man ikke trenger å tenke og spekulere. Arbeid hvor man lærer mønsteret etter en gang.

I dag pøser det ned, men nå står støvlettene i tørkeskapet, hunden er tørket og frottert og det er godt og varmt inne etter en heller lite givende tur ute i regnværet.

Det skjer så mye trist for tiden, en ung soldat ble drept i Afganistan, en gammel mann fryser i hjel. Jeg tenker på hvordan det må være å være soldat ute i krigen, unge gutter, er de redde, hva tenker de og hva føler de når en kollega blir drept slik. Hvorfor er det krig, har man ikke en minde primitiv måte å finne ut av ting på. Jeg tenker på at en gammel mann kan fryse i hjel, har han ingen å gå til, er det ingen som kunne ha tatt vare på han. Liv er verdifulle, liv skal tas vare på og alle liv er like viktig.  

Skam dere…

Flere av oss er skjokkert over nyheten om den eldre mannen som frøs ihjel i sitt eget hjem. Hvorfor…for at stakkaren ikke kunne betale strømregningen. Dermed kom strømleverandøren og stengte av strømmen….

At dette kunne skje her i Norge er ubegripelig for meg. At noen kan finne på å stenge av strømmen, i en kuldeperiode og derved risikere liv er for meg ubegripelig.

Noen burde skjemmes, noen burde straffes. Noen må lære noe av dette. Uansett et liv er tapt, det kommer ikke tilbake, det kan ikke angres. Skam dere……
 

Tannlege….

Tannleger er ikke det beste jeg vet. Sunn fornuft, logisk tekning og erfaring tilsier at en tannlegetime er ingenting, men skrekken fra skoletannlegen, lukten av eter og brente tenner sitter dypt begravet i meg og gjør at jeg må manne meg skikkelig opp – før jeg går til tannlegen.  Jeg synes enda jeg kan kjenne skrekken fra den gangen. Jeg var et forholdsvis snilt barn…tror jeg…inntil noen prøvde å tvinge meg til tannlegen. En gang låste jeg meg inne på klosettet og nektet å komme ut. Der satt jeg helt til tannlegen stengte for dagen. Hverken lokking eller trussler hjalp. Siv var redd og Siv kom ikke ut. Jeg husker også en gang pappa hadde tatt seg fri fra jobb for å følge meg til tannlegen–dette på den tid da fedre ikke tok seg fri for å følge noen — noen som helst plass. Jeg glemmer aldri veien hjem, da min far måtte gi opp og gå hjem med uforrettet sak. Veien hvor jeg gikk ved siden av han ….så opp på han – jeg var nok ikke yndlingsbarnet akkurat da. 

Jeg liker ikke tannleger, jeg har tannlegeskrekk. Nå måtte jeg også bytte tannlege da min forrige tannlege  har pensjonert seg, noe som ikke akkurat gjorde saken bedre. Men nå er det overstått for denne gangen. Ingenting gjorde det minste vondt, min nye tannlege var avslappet og grei og jeg lever i beste velgående.