Fremme på hytta.

Skuldrene er senket ….jeg er på hytta….det regner…. men likevel….nå vil jeg være her,…. roe ned….. lese ferdig boka mi….. få gjort litt håndarbeide…… spise god mat…….ellers  spille yatzy og alt koselig  man gjør når man har ferie på hytta. 

Var innom Dorthea og Årstein på vei utover for å få levert tilbake bobilen. Stakkar Årsten orker ikke mye for tiden, tre dager hver uke på dialyse tar på og han ligger stort sett og hviler ellers.  Nå skal han snart operere ut den dårlige nyren, men vet ikke helt om han får enda en transplantasjon og i tilfelle når. Jeg håper og tror det lar seg gjøre slik at de kan få et normalt liv igjen.

Det regner og vi skal straks dra til Kyrksæterøra for å handle mat. Blir det opphold kan det være at vi drar på sjøen. Jeg har lyst på fisk til middag. Så da så…….(:……

Stakkars mamma…

Nå skal vi bare pakke sammen og så dra til hytta. Bobilen er vasket etter alle kunstens regler, klær er vasket opp og bagen pakket på nytt. Møtte mamma og pappa på KBS i går. Mamma er ikke bra, så det er med blandede følelser jeg drar på hytta. Hun har i tillegg til alt annet hun sliter med fått betennelse i en fot. Må vel mase enne til legen på mandag. For hennes del tar det vist ikke slutt, stakkar mamma som aldri har brukt å være syk, nå er det noe hele tiden. Sliter mye på henne og i går var det tydelig at hun ikke hadde det bra, enda om hun prøvde å skjule det så godt hun kan. Pappa er nok fysisk frisk, men det sliter nok på han også.

Andreas derimot var sunnheten selv da han kom på besøk iført engelsk landslagsdrakt og et stort smil. Den ungen er utrolig blid, det er smil hele tiden. Nå prater han i vei og skal fortelle oss om ting han har opplevd. Den 8. august fyller han to år. Jeg spurte han hva han ønsket seg og han svarte musikk. Så da ble det musikk så klart.

Ikke sant?

På vei hjem i går var vi innom min bror Dag, hans kone Wenche og datter Helle. Under besøket tenkte jeg på hvor lik min bror og jeg er ikke av utseende, men av sinn. Jeg kjenner igjen mye av sårbarheten som er ganske typisk i vår familie. Jeg kjenner igjen mange trekk både i han og i mine øvrige søsken. Samtidig ser jeg at Wenche og jeg har mye til felles og at vi tenker veldig likt. Vi liker og misliker mye av de samme tingene. Vi trives sammen.

Når en ny baby kommer er det slik i de fleste familier at man ser etter likheter. Man står over krybben og titter spent ned på det nye barnet. Man er full av forventning, det. Et lite barn med hele livet foran seg, hva vil det bli av det. Man forpliker seg følelsesmessig til å bidra til at nettopp dette barnet skal få en bra start på livet, det er en del av storfamilien, og vi vet at barnet alltid vil bli tatt vare på. Merkelig nok er de nyfødte av en eller annen grunn svært ofte lik sin far, men de kan ha sin tantes øyne, eller onkels store nese og så videre. De arver krøllene etter mor og smilehullet etter far. Like naturlig er det sikkert også at man arver andre ting slik som karaktertrekk, sykdommer med mere. Sukkersyke går igjen i en familie,grønn stær i en annen. Er man heldig arver man en god helse og friske gener.

Kanskje er det mere karaktertrekkene enn utseende som gjør at vi knytter oss til noen personer.  Noe i noen personer som finner gjenklang i ditt hjerte og gjør at man knyttes til dem. Jeg føler meg i vert fall svært knyttet til min foreldre og søsken. Vi har en historie sammen og vi har mange minner. Og jeg vet at jeg kan komme til dem om det skulle være behov for det.