I dag har jeg tatt meg selv i nakken, veldig bestemt og gitt meg selv streng beskjed om å være glad. Har følt mye frustrasjon i det siste, vil så mye, men har følt at jeg har fått lite til. Har lite energi og sliter med å komme i gang. Er ikke vant med dette og har problemmer med å akseptere begrensning i aktivitetsnivået. Hadde for så vidt ikke noe å sutre for heller, ikke er jeg fattig, ikke er jeg syk og ikke er jeg ensom. Etter en skikkelig skjennepreken ble jeg glad, full av energi og tiltakslyst, syklet til jobb, hjem for å spise, tur med Linda, bake brød, passe Andreas. Alt veldig greit og veldig koselig.
Nå har jeg akkurat kommet hjem fra sykehuset hvor min mor er innlagt for ente gang, merkelig nok så kjenner jeg hjertebanket like sterkt samme hvor mange ganger det skjer. Min bror Atle og min søster Gerd var også der så det ble litt kos oppi elendigheten. Nå ser det ikke så verst ut, nye prøver i morgen, så får vi se. Livet er skjørt, har nok ikke helt forstått det før jeg begynte å miste mennesker som var meg nære. Det gjør meg redd, jeg vil at slik det er slik skal det bli. Men vet også at slik er det ikke, alt endrer seg, man fødes og vet at man skal bli borte en gang… Nå har jeg spist en skive med nybakt brød…et av livets mange goder…så da så…