I dag har jeg tatt meg selv i nakken, veldig bestemt og gitt meg selv streng beskjed om å være glad. Har følt mye frustrasjon i det siste, vil så mye, men har følt at jeg har fått lite til. Har lite energi og sliter med å komme i gang. Er ikke vant med dette og har problemmer med å akseptere begrensning i aktivitetsnivået.  Hadde for så vidt ikke noe å sutre for heller, ikke er jeg fattig, ikke er jeg syk og ikke er jeg ensom.  Etter en skikkelig skjennepreken ble jeg glad, full av energi og tiltakslyst, syklet til jobb, hjem for å spise, tur med Linda, bake brød, passe Andreas. Alt veldig greit og veldig koselig.

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra sykehuset hvor min mor er innlagt for ente gang, merkelig nok så kjenner jeg hjertebanket like sterkt samme hvor mange ganger det skjer. Min bror Atle og min søster Gerd var også der så det ble litt kos oppi elendigheten. Nå ser det ikke så verst ut, nye prøver i morgen, så får vi se. Livet er skjørt, har nok ikke helt forstått det før jeg begynte å miste mennesker som var meg nære. Det gjør meg redd, jeg vil at slik det er slik skal det bli. Men vet også at slik er det ikke, alt endrer seg, man fødes og vet at man skal bli borte en gang… Nå har jeg spist en skive med nybakt brød…et av livets mange goder…så da så…

Avl av pelsdyr er dyreplageri: Den påstanden må gjerne stå for min regning, men likefult..pelsdyravl er dyreplageri. Nå har debatten om denne saken igjen blusset opp igjen, etter at vi i media har fått presentert bilder av stakkarslige pelsdyr med stygge sår, avrevne ben og så videre. Bilder man kan miste nattesøvnen av, bilder som hjemsøker deg og som etterspør handling, medfølelse og behov for tiltak.  Sorgfgulle dyreøyne som trygler om hjelp. Dette er grusomhet satt i system. Etter min oppfatning er det å sette et dyr i et lite nettingbur, hvor det skal leve sitt liv, langt borte for det som er naturlig for slike dyr,  med et eneste formål..å bli pelskåpe er i seg selv grusomt nok. Det er bare en ting å gjøre…forby pelsdyrhold.

I dag har det vært ny dugnad hos mine foreldre på Leangen. Nå er det snart ferdig lagt nytt gulv i to stuer og to vegger har fått et strøk med maling. Alt blir forandret så det blir nok litt rart også å komme dit etterpå.Bilder av 5 barn, 17 barnebarn og fire oldebarn….babybilder, konfirmasjonsbilder, bryllupsbilder og så litt annet…nå var det bare for mange bilder og noen måtte ned. Jeg har tatt med meg alle bildene og lovet å sette dem i albumer, mamma kan ikke skille seg av med dem…men det er bare for mye å ha på veggen.

Jeg husker fra jeg var barn hvor moro det var å se i farmors album. Hun hadde dem liggende under stuebordet og de ble tatt frem rett som det var. Så koselig å sitte der og høre henne fortelle om alle menneskene på bilder i hennes album. Noen av dem var kjente, tanter, onkler, søskenbarn og så videre. Andre var ukjente, men jeg syntes likevel jeg kjente dem litt. Alvorlige menn og kvinner, oppstilt hos fotografen, pyntet i den beste svarte kjolen med hvit krage. Bilder av fjerne slektninger fra Amerika..slekninger som ingen hadde sett på tiårsvis…vi så..vi hørte og vi koset oss.   

Det var litt trist å forlate mamma og pappa i alt rotet…der de satt i hver sin stol…med møbler og pynt nok til fem leiligheter. Så skal det være slik til tirsdag da siste runde av gulvlegging går. Stakkar de så litt slitne ut der de satt…men det skal da bli fint til slutt og så får vi prøve å bli ferdig så snart som mulig..

Disse to er nå nesten fullvoksen. Vi har fulgt disse og resten av søskenkullet i hele sommer. Det startet med 10 unger og endte opp med seks på den tiden jeg dro på ferie. HVor mange som berget vet jeg ikke, men det er nå seks nesten fullvoksne ender i dammen nå. Kanskje er det de samme. Alltid like moro å få følge med dyr ute i naturen.

Det er et drag av høst i luften i dag. Jeg har gjort unna noen av husmorpliktene og skal gå ut en tur i finværet. Trenger frisk luft nå. Når jeg kommer hjem skal jeg bake brød. Jarle hjelper mamma og pappa med å legge nytt gulv på stua  så jeg har hele dagen for meg selv.

Terrey fotgår meg, han har vært vant til å være sammen med oss hele dagen nå og er ikke helt fornøyd med å være hjemme alene om dagene. Nå slipper han meg ikke av syne. Skal jeg ut så skal han være med…. thats it. Men i kveld skal vi spise på Frati….så da så….

Jeg er tilfreds når jeg går langs Nidelven
på et teppe av gyldne høstblad en tidlig morgen
sanser unghundens krumspring rundt meg
på vei til en jobb jeg ikke misliker

Jeg er tilfreds med å gjøre min plikt og belønnes for det
med midler til livsopphold og trygghet for fremtiden
når arbeidet gir meg en positiv opplevelse av å være verdsatt
og så gå hjem til det hverdagslige, det varme og gode

Jeg er tilfreds når jeg kan få leve i et tillitsforhold
der jeg får søke utfordringer, ta standpunkt som er mine egne
tatt ut av mitt eget hjerte, basert på min egen overbevisning
og være sammen med en som ikke trykker meg ned

Jeg er tilfreds når de som er meg nærmest
lever i fred og velferd i et demokratisk land
skjermet mot grusomhet, beskyttet mot forfølgelse spart for vold
og etterslekten er en kilde til håp, glede og stolthet

Jeg er tilfreds med å få lov til å mene og tro
å kunne uten frykt gi utrykk for mine meninger,

Men lykkelig kan jeg ikke være før jeg vet at verden er slik
også for alle andre mennesker på jorda….

Mens jeg gikk nedover en ensom sti
i sinnets skoger
så jeg et løvblad ligge for mine føtter
Mine tanker hellet i dets retning

Det syntes å symbolisere mitt liv
så værbitt og slitt
Øynene mine stanset og fortsatte å stirre

Siden som lå mot bakken
hadde råtnet uten luft
Da forsto jeg det jeg alltid hadde vist
At ethvert bald uansett side
Er dødt uten et tre.

Jeg fikk spørsmål i dag om jeg hadde bestemt meg for hvilket parti jeg skal stemme på den 14. september. Svaret var selfølgelig ja, dette til tross for at jeg har følgt veldig dårlig med i årets valgsendinger, selv om det ikke er noe parti jeg er 100 % enig med og det til tross for at jeg av og til er skuffet over mitt parti.

Jeg skulle gjerne sett mere holdninger, mere engasjement, mindre ærgjerighet på egne vegne og mere standhaftighet i forhold til viktige saker. Det blir sagt at politikk er kompromi…jeg er ikke flink med kompromi…selv om hjernen forstår at det av og til må være slik, vil ikke hjertet være med på det.

Demokratiet må forsvarers til siste åndedrag, men noen ganger lar vi ikke demokratiet virke, nominasjoner…vi stiller ikke opp med alternativ til de vi ikke tror på…møtene som setter dagsorden..,.jeg har ikke vært der det siste året….jeg vil bry meg..jeg vil være med…men jeg har ikke krefter…jeg mangler engasjement og orker ikke. I helgen er det faglig/politisk samling på Bakke Gård. Jeg skulle vært der…være med …få påfyll av ideer og engasjement…men jeg orker ikke.

Det heter at det er de som sitter til møtet er slutt som bestemmer…så da så…

Uken hittil har vært særdeles travel. Det har gått i ett uten noen særlig pauser imellom. I går kveld var det opplæring for medlemmer i stemmestyret. Det skal være valg den 14. september og man skal lære alt nytt om stemmeregler  og valglover.  Det er viktig at alt blir gjort riktig i henhold til internasjonale regler. Det har for å si det mildt vært en tøff oppstart etter ferien.

Jeg har en egen evne til å ta på meg for mye…er et utpreget ja menneske og har lett for å love meg bort. Vil så gjerne og har så lyst til å være med på det som er, men kjenner også nå at nok er nok. Så skal det jo bli litt roligere neste uke, men inntil neste uke kommer har jeg lovet meg bort igjen. Jeg vil —jeg vil—men jeg får det ikke til )-;  

Jarle har fått repartert symaskinen, den svevet et par dager i livsfare, det var sterke impulser som virket for å kaste den rett ut av vinduet…..uten å åpne det først. Men nå skal den få en ny sjanse….oppfører den seg ikke nå er det rett ut….Jeg  skal  i hvert fall få sydd det som må syes i kveld før trollet klikker igjen.  Ny maskIn skal det bli no bli uansett.  Bare så du vet det.

For tiden er det bare tre tema som dominerer i media og diverse andre fora. Det er svineinfluensa, det er lommemannen, og det er valg.

Alle sider ved svineinfluensaen er beskrevet i media, bedriftene har kriseplaner, helsevesenet har kriseplaner, skolene har kriseplaner, alt nøy beskrevet med krigstyper i media.  Man skal selge aviser og man skal selge vaksiner. Det er skolestart og influensa, det er studenter og influensa, det er om fastlegeordningen kan ta unna, det er legevakten, det er om ekstra egenmeldingsdager og så videre. Mat til pressen i to måneder til nå og hvem vet hvor langt fremover i tid. Men jeg er lei av svineinfluensa, jeg synes synd på de som blir smittet, jeg er redd for at min mor og fra skal bli smittet og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal bli syk.

Så er det lommemannen, har han tatt på 100 gutter eller bare femti. Bildene fra høyblokka i Romolslia vises om og om igjen. De som har opplevd det må leve med proffeleringen av saken, lommemannen får være med å reise tvil om det som ikke kan bevises. Uansett om det er en, ti, femti eller hundrede tilfeller?det er en syk handling….og en syk stakkar, styrt av sine syke impulser. Man må få han ut av gata og unna guttene i fremtiden. 

Og så er det valget, debatter, hvem har lovt hva, hvem har skylda for det som går galt og hvem har æren for det som er bra. Hadde egentlig vært moro om et parti kunne innrømme et annet parti noe, de hadde fortjent et kryss i taket i tilfelle. Likevel er jeg spent og krysser fingrene hardt for et rød/grønt flertall. 

Svineinfluensaen vil etter hvert brenne ut og andre sykdommer kommer til. Lommemannen vil få sin straff (håper jeg) men andre syke personer vil komme til, og valget er ferdig i løpet av den 14. september, så skal det skrives om noen dager etterpå, og så er det heldigvis to år til neste valg