Me like….

I går skrev jeg litt om forventninger. Jeg er rar slik, en tanke drar ikke flyktig forbi som i sangen, jeg kan i stedet reflektere over et lite tema i mange dager. Stort sett i positivt fortegn, men desverre også noen ganger det motsatte. Jeg tenker nå at forventninger er et positivt ord i de fleste henseelser. Det smaker av spenning og hyggelige opplevelser,  man skal treffe noen, lese en god bok, se en bra film, treffe familie, i selskap, det skal snart bli ferie…you name it… For de fleste av oss er det slik, men er man langt nok nede kan også forventningene bli en negativitet, en forventning om at ting vil gå galt. Kanskje når alt kommer til alt bli et forsvar ,mot forventningen om skuffelser. Heldigvis i disse dager har jeg positive forventninger. I dag skal jeg hente barnebarnet Andreas i barnehagen, så skal vi hjem å spise middag før vi skal drikke kaffe hos  Anne-Lise og Kalle. Så skal Andreas natte over og jeg skal levere han i barnehagen i morgen.

Foresten i Trøndelag kan man ikke ha forventninger om finvær uten å risikere å bli skuffet, solen som skinte så fint i går morges…borte…i dag…..

Jeg har et dikt om forventninger også i dag. Det handler nok ikke bare om forventninger, men i dag er det det jeg leser.  Dikteren heter Roar Svanstrøm, jeg fikk en gang i tiden et hefte med dikt av han. Jeg tar dem frem med jevne mellomrom og leser dem, og hver gang opplever jeg dem på nytt. Diktet heter År.

År av et liv
av to
og fortsatt
se horisonten
uansett hvor lang reise

Årene
løfter blikket
horisonten
flyttes

bortenfor
finnes alltid
år etter år

fremover…

Forventninger…..

I dag har sommeren endelig slått til. Det er en nydelig morgen med blå himmel, frisk klar luft og god temperatur. Ut i fra dette ble det naturlig nok en herlig sykkeltur i morges. Nå er det hverdag igjen etter en 14 dagers tid med reising. Jeg liker hverdager, jeg liker at ting er forutsigbare og kjeder meg nesten aldri.  Så er det ferie om fem uker og muligheter til nye opplevelser. Selv om jeg i utgangspunktet liker hverdager har jeg likevel mange forventninger til tiden fremover. Forventninger om opplevlser, om hyggelig samvær med familie og venner, om en fin sommer, båturer, fine late dager på hytta og så videre. Om forventningene blir oppfylt vet man ikke, men ingen kan de i fra meg. Blir de ikke oppfylt, kommer nye forventninger, slik er det bare……heldigvis….

Forventninger.

Men våre forventninger er
løftet ingen har gitt oss,
uoppfyllelig som 
siljefløytens ferske
spill i soloppgangen 

Og når sommeren frør
i valmuens beger, skal valmuen
fare forunderlig sammen.
Sannelig ta våre forventninger fra oss.

Diktet er skrevet av Ernst Orvil

Unger….så søte…..

I dag er været litt bedre, men 10 varme gir ingen sommer. Var oppe tidlig for å gå tur med Terry, i halvsøvne, med nattkjolen under resen av klærne gikk jeg Romoslia rundt. Vel hjemme stjal jeg meg en ekstra time i sengen før Hege ringte å ville ha meg med på tur. Måtte selfølgelig til andedammen for å se andungene, fire nydelige nøster, alene med bare hannendrer, forstår ikke dette jeg. Trodde de var avhengig av mor mens de var små. Nå var de lynsnar så snart det ble kastet brød uti og snappet godbitene før de voksne hannene rakk og reagere.

Merkelig dette med babyer enten de er menneskebarn eller annet, de er bare så søte at jeg ville ta de opp og bare kose, men heldigvis kunne jeg styre meg til tross for at de var alt for tamme. Nå ønsker jeg meg ordentlig sommervær..minst 25 grader så vi kan sitte ute, kanskje med en kryssord og noe kaldt å drikke…men i morgen er dte tilbake til jobb og da blir ikke dagene så lange….

Vennskap igjen….

Jeg har fått meg enda et nytt kamera. Det ser nok ikke slik ut på bildene, men det har noe å gjøre med overføringen tror jeg. Blir så bra når jeg ser de på skjermen, men finner vel ut av det etter hvert. Er nok ikke noe elektronisk geni jeg..nei…

Jeg elsker å fotografere. Har veldig ofte kameraet med på tur, det nye nå er så lite at det  kan være med konstant i veska så da blir det vel helt vilt. Det kan mulighens ha å gjøre med min trang til å fange øyeblikket og bevare det. Kunne oppleve de gode stundene en gang til.

I det siste har jeg tenkt mye på betydningen av vennskap, forventninger til vennskapet, skuffelsen når du føler at det ikke er som du tror, men også gleden over gode venner og forbindelser som ser deg og gir deg det du trenger. Ikke materielle ting, men følelsesmessig. Det handler om å gi og ta, det handler om å kontakt på indre plan, det handler om å gi rom for feil og mangler og likevel ikke tape noe, det handler om å være seg selv, på godt og vondt å få aksept for det, det handler om å være der når noen trenger deg. Det handler om ikke å lete etter feil, ingen av oss kan smykke oss med tittelen "perfekt" .  Helt sikkert mange andre ting også, men likevel for meg til sist gjøre det lille tingen som kan glede, en hilsen, et postkort, en oppmuntring i tunge stunder. Små ting i hverdagen krever lite, men betyr så mye…..