Hestehov…..

I mitt neste liv skal jeg bli mann. Om jeg var en mann i dag ville jeg ikke ha noe behov for å gå til gynokolog. Dagen er ut i fra dette ingen god dag, i hvert fall ikke før etter klokka 11 omtrent. 

Det har snødd mye i natt, men nå er det rundt null grader og oppholdsvær. I morgen er det vår. 1. april kan vi ikke regne som vinter og etter vinter kommer vår, så uansett hvor mye det snør, uansett om det er mye tele i bakken enda og kalde netter så er det vår. Desverre var det ikke mye som minte om vår da Linda og jeg la ut på vår vanlige tur i går kveld. Iført varme klær, skjerf og topplue i iskald vind, var det rimelig vanskelig å assosiere været med varmere årstider. Men Linda hadde med en bukett med hestehov og jeg ble barnslig glad for å se dem. 8-9 tuskete små hestehov, gule og fine, et varsel om den våren jeg lengter så inderlig etter.  

Linda har to poeng….

I dag tenker jeg mye på min mor som skal gjennom en undersøkelse hun sterkt misliker. Ser frem til å høre at det er over og at allt er godt bra.

Min venninde Linda og jeg har en konkuranse hver vår om hvem som finner den første blomsten, hvem som finner den første hestehoven, den første hvitveisen og så videre. Dette gjør at jeg når jeg går tur på våren alltid har nesen i grøftekanten for å se etter blomster. I år trakk Linda det lengste strået og sender meg sms med bilde av årets første hestehov. Derved er hun allerede to poeng foran meg. Men det er fortsatt, hvitveis, blåveis, smørblomst, rødkløver, pretekraver med videre så vi får se om jeg kan utligne etter hvert.

I og med at vi måtte sette frem klokka en time ble dagen i går veldig kort. Jeg satte frisk i gang med rydding i skap og før jeg viste ordet av det var klokka halv fire. Hmmmm… lite søndag og lite søndagstur, men vi gikk oss i hvert fall en tur for å besøke Hege, Bjørnar og lille Andreas. Vel hjemme, etter middag og opprydding ble det siste episode av Himmel Blå. Den oppklarte desverre ikke hva som har skjedd med Kim, så nå blir det å vente lenge mens de neste episodene blir innspilt.  

Jeg åt…..

Ovnsnstekt breifladd med skinke og grønnsaker er  tingen. Jeg måtte gjøre en gammel vennindes ord til mine "jeg spiste ikke, jeg åt"  Slik var middagen hos Anne-Lise og Kalle i går, et herlig avbrekk og amnisti fra hverdagens mange krav. Vi gikk de to-tre kilomtereren opp og de samme kilomterne ned den lange bakken mellom Romolslia og Flatåsen. Det var kjempeglatt og en cm. nysnø over glattisen gjorde ikke turen nedover bakken noe bedre. Men det gikk og alle ben og armer er like hele.  

Årsmøtet i foreningen er vel og vakkert over, med god hjelp av Pers damer som laget mat og serverte. PÅ sykehuset fikke jeg høre om at mamma er i full gang med en ny runde undersøkelser og så hun blir nok liggene på sykehuset noen dager.

Jeg blir ikke særlig  glad over å se en masse med snø utenfor vinduet, men må nok ut på tur likevel. Så skal jeg rydde i skapene på guttas lekerom og før vi vet ordet av det er det mandag igjen. Så da så….

Løpetid (-:

Våknet gry alt for tidlig av firbeintingen som vekket meg. Lykkelig over at matmor endelig…. klokka kvart på seks åpnet sine trette øye, statet han umiddelbart en vedvarende pistring for å formidle at det er tisper med løpetid i nærområdet og disse trenger litt bistand fra en fyrrig hannhund.

Nå endet det opp med at jeg snudde ryggen til og Jarle som hadde en viss forståelse for problemmet ble med han. For min del ble det nykokt kaffe, avis og en fin morgenstund. Leste lørdagsavisen nesten perm til perm, LO aktuell kom med avisa og ble nærmest gransket. Til tross for en slik iherdig lesing satt jeg nydusjet, sminket, våken og opplagt ved frokostbordet før klokka ni.  

Nå er det like før avgang, skjelden kost med en lørdag hjemme for oss. I dag er det foreningen som har årsmøte i finværet. Etter dette en runde på syehuset og så på middag til Anne-Lise og Kalle. Men i morgen kommer en ny dag for de fleste av oss, denne dagen står ny og ubrukt. Været kommer til å bli fint i morgen også og da må komme oss ut på tur.   

Hva har skjedd med Kim????

Av og til må man bare le. Jeg som skulle på sykehuset er ikke der, mens mamma ble lagt inn og nå i dag ble også min nevø Esten på 6 år lagt inn. Nå vet man snart ikke hvem man skal bekymre seg for først og sist. I dag har jeg bsøkt begge to.

Nå sitter jeg her og lurer på om hva som skjedde med Kim i Himmelblå, den sympatiske Kim må bare ikke forsvinne ut av serien. Jeg heier på han, at han blir på øya og at han  får den damen han vil ha.  

Jeg ønsker meg cdèn  til Sam Cook (eller noe sånn) med sangen this is the sound of the man working in a cain. Noen som vet hva cd heter…må bare ha den……har tenkt på denne i mange år….så da så…

Stakkar mamma.

I går kveld ble min mor igjen innlagt på sykehuset. Man kan venne seg til mye og den redselen vi opplevde de første 15-20 gangene dette skjedde er noe mere dempet. Imidlertid er jo likevel uroen der og ikke minst medfølelsen for hva hun må igjennom. Skal i hvert dra rett dit etter arbeid i dag å besøke henne. Dette sliter naturlig nok på min far også. Han har vært en utrolig støttespiller for henne og stiller alltid opp 100 %.   

I dag er det mildere i været, det er lysere både morgen og kveld og ting begynner å bli lettere.  I morgen har vi årsmøte i foreningen så da går den dagen, men vi er invitert bort på middag på kvelden så da er det litt å se frem til.

Livet er rutine!

Merkelig hvor like alle hverdags morgener er i mitt hus. Vekkes av gutta kl. 06.00, opp for å dusje, kaffen er god, den samme maten, avisen blir skummet gjennom, mens Terry sutrer i forventning av morgentur, så morgenturen, likedan hver dag, og direkte på jobb. Liver er rutine og det er kanskje greit. Jeg  er priviligert på alle måter, men kan heldigvis likevel gledes over ting man lett kan ta som selfølgeligheter. Lønningsdag en høydare, penger jeg har tjent ved min egen innsats, yndlingsretten til middag, et godt glass vin, allsang, jeg synger med til tross for en beklagelig mangel på sangstemme, et fullført håndarbeide, nå for tiden bare småting så det er stadig fullførte prosjekt, en fin blå himmel slik som i dag, heldigvis er jeg for tiden omgitt av positive kollegaer, alt går, ingen leter etter feil og mangler, men vi støtter hverandre og hjelper hverandre, aldri nei, livet er rutine, men også fullt av overraskelser….og ingen kjenner morgendagen….alt kan skje….så da så……    

Skuffelse )-:

Skuffelsen var stor i går da jeg fikk beskjed om at operasjonen i morgen var blitt utsatt. Det er litt med å legge til rette, gjøre om avtaler, skaffe vikarer og så videre og ikke minst er det noe med det å manne seg opp psykisk. Var egentlig litt glad for å få så kort varsel. Neste dato er satt til etter påske den 29. april. En aldri så lten nedtur i tillegg til mange andre helsemessige nedturer for tiden.

Det er kaldt i dag, hele 11 minus grader fra morgenen av. Frøs til og med på bena…ikke mye som ligner på vår slik nei. Nå er jeg litt lei meg, en hel måneds ventetid, men slik er det bare og da så…. 

Kjappe på…..

Føttene mine hadde sikkert godt av behandlingen i går, nå er de glatte og fine med blank neglelakk….herlig….I dag er det fortsatt kaldt med minus fem på morgenen. Men det igjen betyr ofte finvær utover dagen. Imidlertid bør noen nå forstå at det er egentlig vår…i hvert fall snart….. og regulere temperaturen etter det. Jeg vil se hestehov om kattelabber….NÅ….)-:

I dag har jeg det travelt, jeg skal måkke unna litt arbeid før jeg skal på kurs klokka tolv, så har jeg noe av dagen i morgen og da må jeg være ajour med arbeidet her før jeg legges inn på sykehuset. Kan ikke belaste kollega Terje mere da han nok vil få i overkant å gjøre mens jeg er borte. Her er ikke noen overkapasitet når det gjelder arbeidskraft….så da så…..

Bortskjemt jeg ja…..

Det fortsetter å snø, men snøen er bløt og vil nok smelte fort. Så ligger våren på lur og ….ja……man kan jo håpe i hvert fall. Egentlig burde det ikke bety så mye for meg da jeg snart mister to uker til operasjon og rekonvalens. Nå i dag er spenningsnivået høyt igjen, jeg liker ikke sykehus og jeg liker ikke å bli operert. 

I ettermiddag skal jeg ta pedikyr, litt borstskjemt er man jo, så skal jeg shoppe litt undertøy og sokker før jeg drar hjem. Det gir en god følelse av velvære når man vet man er litt ordentlig der under, selv om ikke mange kan se det.  Så dyrt og flott som det unevnelige er burde man egentlig ha det ytterst. Så da så……