Bekymringer….

Nå vet jeg snart ikke hvem jeg skal være mest bekymret for først og sist.  Mamma har riktignok kommet hjem fra sykehuset og virker i rimelig god form, men er nok slettes ikke bra. Kalle ble lagt inn på sykehuset i går med sterke magesmerter. Han har heller ikke vært bra på lenge…så egentlig er det bra at han nå får en skikkelig utredning og evt. behandling.  

Prøver å få mye frisk luft og mosjon for tiden, trenger det både psykisk og fysisk. Det har kommet en ny aktør i livet mitt. Pesimisten prøver å skyve optimisten i meg til side. Otimisten er ikke helt villig til å gå av enda, Møreketiden tærer på, men nå begynner det å bli litt lyst midt på dagen og alt blir mere positivt med en gang.  Så gjelder det å finne en diett og medisinering som fungerer. Så langt har jeg ikke lykkes, men regner med at dette ordner seg etter hvert. Det er mørkt ute nå, men om en stund lysner det….så da så…..

Bitte liten….

Det var veldig mørkt ute da Terry og jeg gikk morgenturen i dag. Gatelyset var ikke på, noe som gjorde at verden plutselig var veldig mørk og uvant. Stjernene lyste klarere  og himmelen ble gjennom dette utrolig vakker. Vi som bor i bymiljø opplever alt for skjelden natten og morgenen, slik den egentlig er, når vi hele tiden omgir oss med kunstig lys. I hvert fall når man går der for seg selv, tidlig, tidlig på morgenen, i mørket er man bitte liten og verden er tilsvarende stor. 

 

En dag…..

Det store hestekastanjetreet utenfor mitt vindu er helt nakent nå. Det er lett å se fuglene som oppholder seg i treet. Helst store fugler, ofte kommer de med mat de har hentet på kjøpesenteret rett over gaten. Heldigvis for disse har de lett tilgang til mat, kanskje ikke den maten fugler skal spise, men dog. Hjemme mater Jarle fuglene hele vinteren. Han glemmer det aldri og foringsplassen er mye besøkt av småfugler. Slik kan man ha omsorg for andre skapelser, men når man først begynner å fore, må man fortsette hele vinteren.  Jeg blir varm om hjertet når jeg ser hvor mye han bryr seg. Slik alle burde gjøre….

I dag har jeg vært hos legen for å avklare ting  i forhold til oppfølging, medisinering og kontroll av min ulcerøs kolitt. Jeg har en alle tiders lege, finnes antagelig ikke noen bedre, ble litt beroliget etter samtalen, litt tryggere på en måte, når man vet at man har god oppfølging.

Min svoger Odd fylte 50 år i går. Prøvde å ringe ham, men fikk ikke tak i han. Litt merkelig å tenke på at vi er middelaldrene. Ikke lenge siden at 50 år var veldig gammelt og jeg selv hadde en hav av tid før jeg kom dit. Men alternativet er verre…så da så….. 

Barack Obama….

Stakkar Barack Obama, bare en mann, så mange oppgaver, en nesten umulig oppgave, innfri alle forventninger, få USA  ut av krisen. Er det mulig, kan han stoppe krigene, kan han få orden på den amerikanske økonomien, kan han få slutt på fattigdommen, gi alle lik rett til utdanning, helsetjenester, opprette nye arbeidsplasser? Er det mulig? Jeg håper det. 

  Her er linken til Obamas offesielle hjemmeside. For den som vil følge litt med utover de vanlige medier. 
 

http://www.barackobama.com/index.php

Og denne er til det hvite hus.

http://www.whitehouse.gov/

Livet er rutine…..

"Livet er rutine"…..heter det i en sang. For min del er det mye sannhet i det, vi går i den daglige tralten, står opp til samme tid, spiser det samme, tar en tur med hunden, kjører på jobb, kommer hjem og spiser hverdagsmaten,  og så videre. Men jeg er ikke lei meg for det, jeg trives med mine vaner og det som kanskje av andre kan oppfattes som et kjedelig liv. Jeg liker forutsigbarheten, og tryggheten, livet mitt slik det er. Jeg er ikke av dem som reiser til månen. Jeg liker å være hjemme, leve det ordinære hverdagslivet. Finne gleden i det lille. et smil, en hyggelig hilsen, utfordringene på jobb, gleden over et håndarbeid som er ferdig og kan gis bort, små ting, dagligdagse, og så av og til en skjelden gang i blandt, noe ekstra, slik liker jeg å ha det. Så da så…..

Det som skjer…det skjer….

Dagene er klart lysere nå. Det er deilig å være ute, til tross for at det har blåst kraftig i helgen, I går gikk vi oss en god tur før vi dro på sykehuset for å besøke mamma. Hun var ved godt mot, men må nok ligge der 4-5 dager enda.

Tone overtalte oss etterpå til å bli med på China restauranten på Heimdal for på spise søndagsmiddag. Det betyr at det blir svinestek til middag i dag.  

Jeg gleder meg til kveldstur med Linda i dag, jeg har stort behov for å være ute i frisk luft og mosjonere, det gjør godt for kropp og sjel. Herlig… Ellers er jeg i hvilemodus, men veldig spent på hvordan helsen blir fremover. Har sagt fra meg all reising en stund, til jeg får ting til å fungere. Håper i hvert fall det er mulig og at jeg kan lære å lve med det.

Andreas har hatt mageproblem i helga, nå er han bra igjen, men Hege overtok i går kveld og i natt, slikt er veldig smittsomt, men jeg krysser fingrene for at vi skal ha unngått denne smitten, så da så…….

For ei uke…..

For en uke, men var det slutt nå, nei da, sent i går kveld fikk jeg telefon om at min mor nok en gang er innlagt på sykehuset. Lå derfor hvileløs og urolig hele natten og tenkte på hvor tøft dette må være for henne og for pappa. Så i dag har vi vært på sykehuset. Legen mener hun nok må bli en 4-5 dager i hvert fall. Denne gangen  er det heldigvis ikke hjertet, men en infeksjon…… angentagelig i magen. Stakkar, det er alltid noe nå, må bli slitsomt i lengen, også for pappa som alltid stiller opp for henne.

Viljen min..i lomma mi…..

Da jeg var liten og ville noe og min far ikke ville, sa han ofte at viljen min lå i lomma hans inntil jeg ble stor. Jeg hadde såpass respekt at jeg bøyde meg for det. Nå har viljen min antagelig blitt lagt i en mindre lomme. Terry vekket meg før klokka syv i morges, han ville ut å gå tur. Jeg derimot ville nyte fridagens første morgentime i den gode varme sengen. Men viljen min lå nok i lomma hans, for før jeg vist ordet av det var vi ute på tur. Så nå er jeg hjemme igjen, har lest avisa, har hatt mine første to kopper med kaffe, skal til med helgevasken før jeg drar på KBS for å drikke kaffe med mamma og pappa.

Tovede tøfler par nummer syv skal pappa få i dag. Nå har jeg garn til et voksenpar som jeg holder på med nå og to par barnetøffler. Sendte også et par til min venninde Grete denne uka. Hun har hatt det litt tøft og trengte en liten oppmuntring. Jeg   blir i hvert fall veldig glad når det kommer en hilsen overaskende, spesielt når du er psykisk langt dede.

Slik kan det gå….

I august var to av våre gamle naboer ute for en fæl motorsykkelulykke. Ulykken førte til at Kalken mistet hukommelse over en tid og Inger fikk knust ben med mere. Men da vi traff dem i går var de glade. Jeg har aldri vært så glad i livet sa Inger. Jeg nyter hver stund og elsker livet.

Det fikk meg til å tenke på hvor skrøpelig livet kan være. I et øyeblikk kjører du mortorsykkel, i fint vær, fin natur, som Inger sier du får sansopplevelsene på en helt spesiell måte. Så i løpet av et sekund, kan livet være slutt eller som i deres tilfelle, overlever, men med store skader.

Forøvrig, Inger har alltid vært hyperaktiv. Hun har bokstavelig talt struttet av energi, en liten spinkel dame, kjempeflott, blid, snakksalig,  Jeg er også glad det gikk bra med dem…..