På glattisen

I dag har jeg bokstavelig talt vært ute på glattisen. Kjørte noen mil i dag i forbindelse med møter i arbeidssammenheng. Det var glatt, folk kolliderte og det lå en  bil i grøfta. Heldigvis har jeg piggdekk, så  var rimelig stødig på veien. Men bergningsarbeide og ulykkene førte til at det ble køer og vanskelig å komme frem. 

Det regner fortsatt og det er grått og litt trist. Jeg sitter mye inne for tiden på grunn av kneet som enda ikke er helt bra. Mønsteret på Håkons genser går unna med rekordfart. Aldri så galt så det ikke er godt for noe sies det.  Skal straks ut på glattisen igjen. Men ui dag hadde det vært greit å være i ro på kontoret.  

  

Postkort fra onkel

Romolslia i går , så ut som et bilde i en kalender. Drabantbyen var forandret til en vinteridyll. Trær fulle av hvit snø, store brøytekanter og rødkinnede barn i akebakken. Til tross for at brøtebilene gikk i et kjør var det full kaos med biler og busser som ikke kom frem. Turen fra Munkegata til Elgseterbru som vanligvis tar toppen tre- fire minutter tok over en halv time. Turen hjem ble lang i en buss sprekke full med folk. Ikke noe koselig.  
I dag regner det. Har allerede klokka syv rukket å bli bløt to ganger.  I går fikk jeg et koselig kort fra min onkel Eivind. Vi se hverandre ofte på sommeren da vi nesten er hyttenaboer, men ellers bor vi såpass langt fra hverandre at vi ikke sees så ofte. Hege og Bjørnar kom så vidt innom. Hadde nettopp stekt brød så da ble det nystekt brød med god GiIde salami. De hadde først vært på Ikea og kommet på at de skulle kjøpe mintskjokolade til meg. Min favoritt ….mmmmmm.  Kortet fra onkel Eivind og skjokoladen fra Bjørnar og Hege reddet den dagen. Deilig å vite at noen tenker på deg.
   

Jeg var ikke sigøyner

Først kom de for å ta kommunistene,
men jeg protesteret ikke
for jeg var ikke kommunist.
Så kom de for å ta fagforeningesmedlemmene,
men jeg protesterte ikke,
 for jeg var ikke fagforeningsmedlem.
Så kom de for å ta jødene og sigøynerne
men jeg protesterte ikke,
 for jeg var ikke jøde eller sigøyner.
Så kom de for å ta de homofile,
men jeg protesterte ikke,
for jeg var ikke homofil.
Da de kom for å ta meg,
var det ingen som kunne protestere.

Dette er skrevet av Martin Niemuller, en tysk antinazistisk prest. Han satt i konsentrasjonsleir i Tyskland mellom 1937- 45. I den tiden han satt i konsentrasjonsleir fikk han antagelig føle dette på kroppen. Hva er det som gjør at vi ikke griper inn overfor urettferdighet og forfølgelse. Tør vi ikke, når overmakten ble så stor som for eksempel under krigen. Det er sikkert tilfelle mange ganger. Andre ganger kanskje vi ikke oker å ta inn over oss alt det fæle som skjer i verden. Krig, sult, naturkatastrofer, mord med mere.  Hver dag kommer det inn i våre stuer gjennom media. Men alle kan vi gjøre noe, samme hvor lite det er kan det gjøre en stor forskjell. Den dagen det er vår tur kan det være noen andre som gjør det lille som skal til for å hjelpe oss. Eller kanskje de heller ikke orker…….

 

Helle og Andrea

106753-43

Helle og Andre på KBS lørdag formiddag. Disse to er som regel svært gode venner og trives godt i hverandres selskap. De hvisker litt, de fniser litt, slik jenter i den alderen ofte gjør. Kjempejenter er de begge to og det er bbestandig koselig å treffe dem.  

Kultur og livskvalitet

Disse dagene som kom og gikk
ikke viste jeg at de var selve livet

Goethe har sagt en gang for lenge siden:

Minst en gang om dagen
bør vi høre en liten sang,
lese et godt dikt, se et
vakkert bilde, og – om mulig
– si et par fornuftige ord

Meget godt sagt etter min mening. Det er viktig å få med seg det man kan i hverdagen, både naturens skaperverk og det menneskeskapte.
Jeg prøver bevist å ta med meg de små tingene hver eneste dag. Endene i andedammen, (lurer på om det blir andunger til våren) Stjernene på himmelen, et tre fullt av sne eller med små museører om våren, en sildrene bekk på fjellet, eller den første leirfivelen i grøfta om våren, en baby, så forsvarsløs og søt, eller en venns smil, man kan finne mange slike ting hver eneste dag. Dersom man stopper opp litt og ser etter. 
Jeg er av natur en setimintal person. Jeg kan røres til tårer av en trist film,.Jeg har ingen tid å miste, må ikke gå glipp av det, alt må nytes fullt ut. For dette er livet, denne timen, denne dagen kommer aldri tilbake, den er en del av livet…… som tikker ut den tilmålte tid. Livet er en gave med begrensning.  I kveld skal jeg lage noe godt å spise, kose meg sammen med mannen min og hunden min,  ta et glass rødvin til, se på yndlingsprgrammet på TV…Nytt på Nytt.     God helg:-)

  

Tingenes iboende djevelskap

I dag er formen mye bedre. Jeg har fått betennelsesdempende og smertestillende og har det bra så lenge jeg sitter i ro med foten høyt.  Har tenkt å prøve å komme meg på jobb etterpå  og håper det går bra. I går kveld satt jeg på sofaen med en pute under kneet og komanderte. Vet av erfaring at det går en dag eller to mens Jarle synes synd på meg. Men etter hvert vil vel ….smilet bli litt stivere. Sov i hvert fall som en sten nesten hele natten, til tross for vondt kne og blodtrykksmåler som blåste seg opp med jevne mellomrom.

I en bok av Gudmund Hernes som heter "utvalgte lover for det moderne menneske – med særlig vekt på tingenes iboende djevelskap"  er det samlet en rekke påstander om hvorfor alt går galt. Der står det blandt annet i innledningen at "alt som kan gå galt, går galt……på det verst tenkelige tidspunkt".  Et av sitatene jeg festet meg ved går som følger. "Når ingen ting går galt, må opplagt noe være feil" . Ingen optimist ville vel tenkle slik, men ……… Et annen sitat sier "tiden det tar å opprette en skade er omvendt proporsjonal med den tid det tar å forvolde den".  Dette kan jeg bekrefte. Skli på¨isen….., gjort på null time, reparere….. opp til seks uker. Men slik er det bare, det kunne ha vært verre. Nå kan jeg le av det.

Stakkar meg

Kveldsturen med Linda i går endte med knall og fall. Men det sies at mosjon er sundt så da så…… Jeg hørte at det small da kneet ble vridd i motsatt retning av der resten av meg datt, det gjorde vondt!!!!!
Men etter litt ga det seg litt og jeg gikk de siste 2-3 kilometerene hjem. Vondt var det, men jeg kom da hjem. Hege som er sykmeldt på grunn av prolaps i ryggen kom innom. I følge Jarle var det et tragisk syn der vi gikk sammen bortover gulvet. Ut på kvelden ble det værre og værre og utover natten skikkelig vondt. Ikke så mye som en paracet i huset, konstaterte jeg etter en nattlig leteaksjon. For å si det sånn, det ble ikke så  mye søvn. Natten ble lang og mørk.  

I dag skulle jeg til legesenteret for å montere en blodtrykksmåler. Da fikk jeg snakke med legen. Etter å ha undersøkt kneet, sa han at det var menisken og leddbåndet som var røket. Da bar det til røntgen. Så nå sitter jeg her, i beste fall vil jeg måtte ta det med ro i 2 uker …i verste fall seks. Stakkar meg!!!  Heges krykker i garasjen kommer endelig til nytte, der sparer jeg 400 kroner. Med egenandeler her og der og medisin blir det litt likevell.   Herregud hvor jeg syter, pyyyyse. Men i dag er det faktisk litt synd på meg…….

“Bortskjemten”

Terry er verdens åttende vidunder. Det synes i hvert fall matmor og matfar.  I andre miljøer går han under navnet bortskjemten eller moppen. Når Terry kommer inn i et rom står vi i kø for å smiske med han og det mangler ikke på klapp og kos. Han gjør stort sett som han vil og blir skjelden nektet noe. Til gjengjeld er han kjælen og snill. Han står foran døren når jeg kommer hjem og viser på alle mulige måter hvor glad han er for se meg.

Han ligger der han vil, han spiser der han vil og han vil også gjerne bestemme hvor vi skal gå på tur.  Når han vil ha noe sier han tydelig fra, høylydte kremt fra kjøkkenet er signalet på at han vil ha mere mat. Han er ikke for tung så da får han spise så mye han vil. Han er jo sikkert sulten "stakkar liten". Eller maten han får ikke faller i smak, da varsler han med stor innlevelse.

Jeg steker svinekoteller til han, for kotelleter kan man få kjøpt billig. Og da blir han jo glad, "stakkar liten". Han får den mosjonen han trenger til mer eller mindre faste tider. Og ingen er bedre til å mase enn Terry. Han sitter der kl. 17.00 og ser på deg med bedende øyne. Han er jo sikkert trengende "stakkar liten" .  Og kommer vi ikke med en gang blir vi stirret i senk. Når han så kommer inn etter turen og er bløt, går han med den største selfølgelighet til vaskerommet for å bli fønet tørr. Deretter strake veien til skoffa med godbiter.

Han er svært stolt over de kunster han kan og blir med å vise frem high five, in the skye, teller til fire og så videre.  Fast rutine er en prat på sofaen på ettermiddagen. Terry er overbevist om at han fører en interesant samtale med sine grynt og merkelige lyder. Og jeg svarer alvorlig og seriøst.

Flinkeste hunden i verden.

På sykehuset

106753-41

Det har vært mange turer på sykehuset de siste 18 månedene. Bildet er fra lørdag. Min mor har vært svært syk og innlagt på sykehuset  i over en uke, men som det fremgår av bildet ser det ut til å ha gått bra denne gangen også. Her har hun fått lov til å gå ned på kafeterian en tur.