Livet kan snu fort.

I går var vi i Einungdalen sammen med gode venner i «Transporten». Vi hadde en fin dag i nydelig høstvær. God mat og fine historier. En slik dag hvor du føler at det meste er på stell. Så på hjemveien gikk det veldig galt. En av damene hostet til, kastet opp og besvimte. Hjertet stoppet, heldigvis kom man i gang med hjertekompresjon fort og med hjelp av 113 tok sjåføren tak og Jarle tok over etter hvert en periode mens vi ventet på ambulanse og helikopter. Tiden virket utrolig lang og det var fælt å se henne slik. Etter ti minutter kom to ambulanser og et helikopter med hjelp. Makan til effektivitet skal man lete lenge etter. De begynte straks å arbeide med henne og etter enda en lang stund kjente de puls. Nå vet vi ikke hvordan det gikk med henne, men det føltes tryggere da hun ble båret inn i helikopteret og var på vei til sykehuset. Nå vet vi ikke hvordan det går med henne og ambulansepersonalet som snakket med oss etterpå ga oss ikke store odds, men det er håp i alle fall. Vi ble stående lenge på bussen mens de flinke ambulansefolkene snakket med hver og en av oss. En traumatisk opplevelse og for meg som er veldig følsom og empatisk var ikke tårene langt unna. Ikke ofte jeg ber, men da ba jeg til alle gode makter om at vi skulle få se henne i fin form igjen. 

Nå i dag er planen å dra på hytta igjen. Denne gangen med barnebarna. 

 

6 kommentarer

Siste innlegg