Ukomplisert.

Ute lukter det vår nå. Snøen vil ikke helt takke for seg og ligger standhaftig enda, men den krymper sakte og sikkert og det hjelper å vita at årets beste tid ligger foran oss nå. Barnebarnet Silje og jeg gikk tur med hundene i går og lette etter vårtegn. Kattelabbene som vi bare finner et sted i nærheten måtte mamma få. Hun har skadet benet og kan ikke gå og Silje mente hun trengte et vårtegn å se på. Stæren som alltid har holdt til i et treklynge litt lengre oppe her er ikke å se enda. Jeg er redd for at det at et par av trærne knakk i fjord kan ha noe med det å gjøre. Jeg fant årets første hestehov for to tre uker siden, men her fant vi ingen i går.

Silje er en pratmaker og bare må fortelle noe. Så får mormor høre om kameratene på skolen deres gjøren og laden. En er fæl til å skryte. Mormor mener at det må være lov å være litt stolt av seg selv og Silje er for så vidt enig i det. Hun har glemt gymsekken, men fikk være med likevel. Læreren kom til å bli litt strengere på slike ting, men Silje har lovet å skylle av seg hjemme så hun var ikke sint i dag. Åsta her til i familien vår og antagelig Jon også selv om Åsta mest. Verden er ukomplisert i en syvåring liv. Men snart blir hun åtte og da blir jeg invitert i selskap. 

Vel hjemme vil hun gjerne ha frokostblanding, men mormor er litt bekymret for middagsappetitten. Silje ser ikke det problemet…hun er alltid sulten hun. 

Siste innlegg