Trist, men slik er det……

I går døde min snille tante Annbjørg. Det førte til en natt uten særlig med søvn. Jeg tenkte på de stundene vi har hatt sammen. Da jeg var barn bodde hun og hennes mann Viktor midt i byen. Vi var ofte der på besøk. Hun ble ikke stresset av mange barn som sprang rundt i leiligheten. Hun hadde en ro over seg som jeg kjente igjen fra min farmor. Det hastet liksom ikke, men det ble gjort. Det er ikke lengre siden at jeg mistet mine foreldre. Min far som var hennes søster og min mor to år før det. Jeg vet derfor litt om hvordan mine tre søskenbarn har det i dag. Gunn, Erland og Tove som er så lik henne og som har den samme behagelige roen. Likevel var de glade for at hun fikk være hjemme og døde der plutselig og uventet. 

Livet er rart, noen kommer og noen går. Vi arver gener, utseende og vesen og vi kjenner igjen våre i nye generasjoner. Er det slik de lever videre eller kommer de til et annet og bedre sted? 

12 kommentarer

Siste innlegg