Dersom min far og min mor hadde levd i dag ,ville det vært deres 64 års bryllupsdag. Men slik er det ikke, min mor døde for 6 år siden og min far for 3 år siden. På den tiden var man ikke myndig før man var 21 år gammel og min morfar ga ikke tillatelse til noen gifting før det. Han var en snill mann, så det var nok gjort i beste mening. Men giftes skulle de og da giftet de seg dagen etter, 21 år gamle begge to. Ettersom det ville ha vært fødselsdag i går og bryllupsdag i dag var vi på gravstedet i går. 

Men de hadde jo mange år sammen, mange fødselsdager og mange bryllupsdager å feire. Min mor likte å feire ting, da var det bløtkake og hennes spesielle gode vafler. Alle måtte komme og alle skulle spise. Hun var stillferdig og familiekjær. Min far fant seg i det, ville hun det så ville han det. 

Når folk blir borte slik, mister man holdepunkt i livet. Alle knaggene man hang ting på, de tingene vi gjorde sammen som var så selvfølgelige, som man tror skal være der alltid. Men det lærer deg også å sette ekstra pris på alle de som er her enda og ikke ta ting for gitt. Og på en rar måte har man mye igjen, ting man har lært, erfart og mange, mange gode minner.