Noen ganger er jeg bitte liten….

Jeg har satt på autopiloten og prøver å tenke minst mulig, så får det komme det som kommer, det vi ikke har noen mulighet til å påvirke og som kanskje når alt kommer til alt er livets gang. Jeg er glad og takknemlig for min mann som er verdens beste støttespiller og som aldri svikter når det bauter i  mot. Jeg er glad for alle gode klemmer fra venner og familie, for Linda som kom med en bok om sorg, litt usikker på hvordan jeg ville ta det, men det søteste av det søte, for Anne-Lise og Gullbjørg som ringer for å høre nytt og gi litt trøst.  Jeg er glad for å tilhøre en familie som samler sg rundt og danner et tett teppe av kjærlighet og omtanke. 

Du føler deg så liten, så sårbar, så hjelpesløs, så sliten når ting skjer og du selv så gjerne du vil er ute av stand til å gjøre noe. Men det er godt også på en merkelig måte, å kunne føle så sterkt og ekte. Det er en brutal visshet for alle mennesker å vite at vi alle ender på samme måte. Men så blir vel livet ekstra dyrebart, en dag av gangen, ikke kaste bort et eneste øyeblikk av de du lever. 

Og så lille bamsen Pontus som får smilet frem, som er ny i livet,  som men kommet for å bli. 

 

Siste innlegg