En lang natt til ende!

Ryggen min har slått seg vrang. Et par dagers maling og vedbæring og thats that. Jeg hater de begrensningene kroppen setter nå. Jeg vil være smidig og bøyelig slik jeg var en gang før i tiden. Ikke slik det er nå da man gruer seg for hver gang man skal sette seg ned, må planlegge hvordan man skal få trusa på og så videre. 

I dag skal vi reise ut på hytta igjen, denne gangen uten Terry, men slik er det og slik vil det være. Alt i verden er forgjengelig og det må man bare akseptere. Natten har vært rimelig lang, tårene triller jevnt og titt, jeg har prøvd å lide i stillhet slik at Jarle får sin velfortjente søvn, men til slutt stod jeg bare opp og her sitter jeg. Terry kommer til å være savnet…lenge og det er greit for meg. Sorg til sin tid, glede til sin, slik livet er. Noen kommer og noen drar fra oss. Likevel er jeg glad og takknemlig for alle de 14 årene Terry har vært med oss. Ville ikke hatt det andeledes. 

En ulykke kommer skjelden alene heter det, selv om ulykken kan ha forskjellige grader. I går skulle jeg hente opp noe i fryseren, men der var ingenting fryst for å si det slik. En vemmelig lukt slo i mot meg straks jeg åpnet lokken, all maten var ødelagt, det avr bare å finne frem svartsekkene og få det ut i rasket. Etterpå var det bare å finsnakke med naboen og da dro fryseren på sin nest siste reise. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg