Er det virkelig mulig?

Noen ganger synes livet litt uvirkelig, som om man står ved siden av og observerer hva som skjer, men det kjennes ikke ut som det angår meg. Nå i disse dager har det ofte hvert slik, så kommer det glimt av bevisthet da det plutselig går opp for meg i korte glimt at dette er virkeligheten, dette har skjedd og det er ingen ting jeg kan gjøre med det.

Nå i ettermiddag har Ruth Eva kommet fra Oslo og skal natte over hos oss. Kvelden har vært så bra som den kan være ünder rådende forhold. Hun er en søt dame og vi har hatt noen gode samtaler i kveld. Vi har sett på gamle bilder og mimret sammen. I morgen skal jeg holde minnetale i begravelsen. Det gikk slik til at da spørsmålet kom opp pekte pappa bestemt mot meg og sa …hun gjør det.

Nå har ikke jeg hatt for vane å opponere mot min far, og i forhold til dette slettes ikke. Er ikke helt sikker enda om jeg kan klare det, men jeg håper det.

Foresten kom det en fin blomsterhilsen fra Turid og Bjørn i dag. Snille Turid alltid oppmerksom. Heldige meg som har gode venner.

2 kommentarer
    1. Eg føler virkelig med deg,det må være uvirkelig hele situasjonen du er i.Men når det først er sånn ønsker eg deg lykke til i morgen ,håper du finner den styrken du trenger

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg