Sånn kan det bli….en gang….

Nå er vi tilbake på hytta igjen. Da vi dro hjem sist skjedde det i hui og hast og tok oss ikke tid til å pakke sammen. Jeg føler meg veldig sliten og lar bare timene og dagene passere uten å planlegge eller gjøre så mye. Nå i kveld skal vi til Anne-Lise og Kalle på middag, så slipper vi å lage mat selv. Etter vi kom utover har vi gått en times tur, måtte få ut noe av den rastløse energien.

Så kjennes alt så uvirkelig ut. Det er som livet nå ikke angår meg, men som om det gjelder noen helt andre. Innimellom kommer det noen tanker som får tårene frem. Jeg  skal ikke se henne mere, jeg skal ikke snakke med henne mere, jeg skal ikke være urolig for henne, jeg skal ikke kunne gjøre noe mere for henne. Noe veldig viktig er tatt fra meg, noe som alltid har vært der. Det kommer til å bli mye savn, mange tunge stunder, det skal  være begravelse og så må vi finne roen i oss selv, sammen i sorgen og sammen i fortsettelsen. 

Jeg har tenkt mye på noe jeg leste for lenge siden " Sørg ikke over min død, men gled deg over at jeg har levd". Ikke en veldig god tanke akkurat nå, men jeg vet at slik vil det bli etter hvert.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg