Noen ganger er jeg ensom.

Noen ganger føler jeg meg ensom, selv i rom fulle av mennesker kan en voldsom ensomhetsfølelse komme over meg. Noen ganger synes jeg alt er for overfladisk og det mangler dype ekte følelser. Jeg er et følelsesmennekse, jeg gråter lett, jeg blir lett lei meg, såret, føler meg alene og ubeskyttet for alle verdens triste hendelser. Jeg blir lett overmannet og føler meg makteløs når triste ting skjer. I slike situasjoner er det viktig for meg at folk ser meg, at folk gir respons på disse følelsene, ikke bagatiliserer eller overser det.

Men som regel føler jeg meg verdsatt, sett, hørt og elsket. Som regel er jeg glad, takknemlig og føler at jeg blir satt pris på. Som regel føler jeg meg nær mennesker rundt meg, de jeg bryr meg om, elsket. Min bestemor sa alltid…”elsk meg lite og elsk meg lenge” for meg er det ikke slik, jeg må føle meg elsket hele tiden….trenger næring, nærhet for å trives, bare da er jeg lykkelig…så da så….

1 kommentar
    1. Siden jeg akkurat har lest boken som handler om “den store ensomheten blant mange”, kan jeg vel si at det er meningen man skal ha det slik til tider.. Men det er jo da heller ingen god følelse.. :/ Alt kan jo ikke ha samme dybde, og sosialt samvær kan ikke bestandig være preget av nære relasjoner, så av og til er man bare ensom i mengden.. Jeg personlig ser ikke bestandig de jeg er sammen med (av forskjellige årsaker såklart..), så da prøver jeg å gi dem samme spillerommet og satser på at de ser meg når det virkelig betyr noe 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg