Å sånn går nå dagen….

Åsta og jeg. har gått morgenturen vår rundt i området hvor vi bor. Her er masse hunder. Må være noe bortimot rekord for hundehold i et avgrenset område. Koselig da og stoppe opp å slå av en prat slik på morgenkvisten i finværet. Vi kjenner hundenes navn, men ikke alltid eiernes. Så snakkes det om vert, om hundenes gjøren og laden.

Nå etterpå er det trening på programmet, litt avgrenset for tiden for handa tåler ikke så mye enda, den er hoven og litt vond. I morgen skal jeg i gang med fysioterapi så da begynner det å gå rett vei håper jeg.

Så skal jeg til byen for litt egenpleie. Forpleie og farging av bryn. Det unner jeg meg slik aven og tilen. Gubben er dratt på hytta med materiell til å skifte tak, blir vel arbeid på han en stund fremover. Men slik er det med en gammel slitt hytte, den trenger litt kjærlig omtanke i mellom.

 

Triste greier…..

Er det ikke vel brutalt og sende barn som er født og oppvokst i Norge ut av landet. Slik som den siste saken nå hvor den syke moren får komme tilbake, mens hennes 16 år gamle datter blir sendt til et land der hun aldri har vært. Jeg forstår at ikke alle kan bli og at alle ikke har det samme behovet for beskyttelse, men stakkar barn som blir utsatt for slikt. Vi må være bedre enn som så.

Er det ikke mulig å gjøre litt om på systemet. Opprett en hurtigarbeidende domstol egnet bare for asylsaker, skaffe de som styrer med det nødvendig kompetanse og få sakene avklart i løpet av noen måneder. Slik det er i dag fungerer det i alle fall ikke optimalt.

I dag skal vi i begravelse. Min fetters kone døde av hjernesvulst bare 61 år gammel.  Triste saker som tar meg tilbake noen få år da det var min søster som gikk gjennom dette.

Meksikansk fletting.

To dager med kurs i meksikansk fletting sammen med fire flotte damer. Mye prat, mye latter, mase å lære. Men med god hjelp av kursleder kom jeg et stykke på vei og om litt skal det ble en pung. Handa mi trenger nok noen uker med rehabilitering både ved egentrening og fysioterapi før jeg vet helt hvordan førligheten blir, men jeg er optimist og håper den vil bli såpass at den ikke hemmer meg for mye.

 

 

Mange småbiter brettet og tapet før de skal flettes.

 

 

 

Vår flotte kursleder.

 

Fin veranda med en helt utrolig utsikt.

 

 

Meksikansk fletting

 

Starter med slike småbiter.

 

 

 

 

Kreative kaos.

Meksikansk fletting.

En kursdag er overstått og en er snart i gang. Jeg lærer meksikansk fletting som er en teknikk hvor man kan lage vesker og mye annet ved å skjære papirstrimler som dekkes av pakketape. Strimlene flettes deretter sammen til lange remser som skal syes sammen. Hadde ikke kursleder gitt en hjelpende hånd hadde det nok vært dårlig med fremdrift for min del, men jeg lærer i alle fall teknikken som kan brukes når handa er blitt seg selv igjen. Det tar nok noen uker enda før jeg kan sette i gang helt som før, men håpet er at det meste skal fungere etter noen uker med øvelser og fysioterapi.

Kursleder er en driftig dame som driver med nåde lappesøm og mange andre hobbyer. Hun har en kjempefin leilighet på Melhus. Leiligheten bærer preg av en kreativ dame med mange interesser. En stor veranda med utikt over hele Melhus gjorde ikke saken verre.

Gleder meg til en ny kreativ dag sammen med flere fine damer.

Gipsfri og lykkelig for det…..

Så er fruen gipsfri og lykkelig for det. Handa er fremdeles hoven og vond, men med seksukers trening og fysioterapi vil det nok bli bedre. Nå vil ikke handa bli helt som ny, men jeg håper den blir god nok.

I dag og i morgen skal jeg på kurs i meksikansk fletting, det er etter sigende snak om papir, tråd og pakketape. Vi skal lage en pung noe som ser litt vanskelig ut slik jeg er nå. Men jeg er lovet hjelp fra folk med bedre hender så noe får jeg vel til.

Mitt barnebarn Silje er en omtenksom og snill niåring. I gir kom hun med sykegave. Så koste vi oss sammen med gaven i form av sjokolade til kaffen.

Jeg bare elsker morgenstunden foran PCen. Hunden ligger ved siden av med i spisesofaen, gubben koker grøt, det er fin musikk på radioen og kaffen smaker helt herlig.

Denne dagen.

Denne dagen er etterlengtet. Nå skal jeg endelig ta av gipsen etter syv uker. For syv uker siden virket det veldig lenge, men nå når jeg ser tilbake har det jo gått greit. Tålmodighet er jo ikke min greie, men dog den ne dagen blir nok fin…håper jeg.

Turen til Røros og Geitbergvolden var skikkelig bra. Koselige folk, mat til å dø for og mange fine inntrykk over fjellet på vei hjem om Tydalen. Geitbergvolden kan ikke beskrives, den må oppleves. All mat laget på tradisjonelt vis. Man får bare lyst til å fortsette å gå rundt å fylle på fatet. Alt hjemmelaget, alt veldig godt. Anbefales.