Hege og Åsta…og så blir det påske….

Husets yndling Åsta har sine favoritter og begge våre barn scorer høyt på den listen. Vår datter Hege er en absolutt favoritt og hun er ikke sen om å finne dette fanget når Hege er her. Nå bor hun. rett nede i gata her så de kan sees ofte.

 

 

Så er påskeløperen nesten ferdig. Den heter bortløpne egg og var morsom å sy.

Over helga nå så skal endelig handa opereres etter en veldig lang ventetid og utsettelser. Nå har jeg ikke veldig vondt så det er ikke så farlig, men det skal bli godt å bli ferdig med det.

Det er mandag igjen….

Etter en heller rolig helg har vi igjen kommet til mandag. Er det bare meg eller er det flere mandager nå enn før. I dag smal lille firbente bortskjemtingen på spa. En runde med saks gjør vel ingenting i forhold til den fusseluren hun fremstår som nå. Så har frisør og oppretter valper på seks uker. Slike valper er neste uimotståelig og man får lyst til en under armen med seg hjem.

I løpet av helgen har jeg mistet en venninne fort og uventet. Hun bor ett stykke herifra så vi såes ikke ofte, men vi snakket i telefonen og sist for ikke så lenge siden. Da var hun lykkelig pensjonist med jernhelse og nå er hun borte. Vanskelig å forstå, men slik er livet. Nå har vi bestemt oss for å stå over begravelsen ettersom min rygg er såpass problematisk enda. Blir nok litt for tøft med en lang biltur.

Så har vi blitt gammeltante og gammelonkel til to nye verdensborgere. En nydelig liten gutt og en nydelig liten jente. Det gror i slekten, men det er jo en god ting med en stor familie. Babyer får man ikke for mange av.

 

 

 

 

Rolige dager…..

Åsta og jeg har nettopp gjort unna dagens første luftetur. Blir noen av dem, men jeg liker best den tidlig på morgenen når alle andre sover. Det lyser noen får steder. Et par der jeg vet de har baby, noen morgenfugler og ellers er det bare stillhet. Ingen biler..ingen andre ute så tidlig…egentlig veldig godt. Men så er det bare i helgen det er slik. Ellers er det liv og røre fra veldig tidlig morgen.

Jeg har vært veldig rolig noen dager, ryggen har slått seg helt vrang og vil helst være litt i ro. Men i dag har jeg tenkt å teste den litt med noen runder i bassenget på 3T. Kanskje kan det løse opp litt uten at jeg tar i for hardt.

Nå om dagen smelter det ute og jeg har en liten vårfølelsen på gang. Snart spirer det og en ny fin årstid melder seg på. Hyttessesongen er vel snart i gang og jeg gleder meg veldig til det.

 

 

Tøffe…tøffa….

Min venn Anne er en tøffing. Hun tok operasjonen på foten og det første døgnet etter som om det var ingenting. Ikke mye klaging der i gården nei. Jeg hadde nøkkel til ledigheten hennes og hadde vært der mens hun var borte og satt frem blomster, et koselig krus, lesestoff og sjokolade. Litt må man ha å kose seg med når man må sitte i ro så lenge. Nå er hun vel hjemme igjen og alt ser ut som det skal gå bra, nå må vi bare passe litt ekstra på henne noen dager.

I går var det Strikk og Lytt på biblioteket, trodde set skulle bli mye kjærlighet rundt Valentines dagen, men det ble det ikke. Seansen ble avsluttet med en heller merkelig bok som heter Kvinner i brann. En sterk bok om kvinner som brenner seg selv. Tenkte mye på det etterpå, hvordan kvinner mange andre steder har det uten våre muligheter, prisgitt menn uten å kunne velge sin egen vei.

Vi må aldri glemme at de gode tingene slik som rettferdighet ikke har kommet drivende på en fjøl, vi har hatt vilje og evne til å lage et samfunn som tar vare på oss, som til en viss grad evner å gi oss redskapene til å skape et godt liv for oss selv og våre nærmeste. Ikke glem det og ikke gi andre krefter makt til å ta det bort igjen……

 

Toalettmapper an mas….

Jeg har fått diller på toalettmapper. Det har blitt noen nå og antagelig flere. Det er alltid det samme…jeg gjør noe nytt og så må jeg gjøre det flere ganger. Det holder ikke med en. Tror jeg har kommet over ti par sokker nå og da er jeg endelig blitt litt lei og ser etter andre ting å strikke.

 

 

I dag har jeg hentet min vennen de Anne på Orkanger sykehus hvor hun har operert en fot. Nå skal hun være her til i morgen ettersom hun må ha noen til å se etter seg. Litt merkverdig er det likevel…vi har et sykehus ti minutter unna og så må hun til nabobyen og jeg til Røros om et par uker for å bli operert. Nå  skal Anne gå sykmeldt i seks uker og selv om hun har forberedt seg godt har jeg tenkt å passe litt på.

Morsdag.

Dagene er lysere og mørketiden er på hell. Man kan kjenne at man får mere energi og med den kommer bedre dager. Vi har hatt en fin helg. I går kjørte vi ned til fjorden og gikk langs den fint opparbeidede gangstien inn til Ila. Vi hadde tenkt å gå på den andre siden av elven tilbake, men det var flommen gikk over veien i undergangen så vi måtte snu og gå tilbake samme veien.

På vei hjem var vi innom mamma og pappas grav med blomster og lys. Hadde glemt fyrstikker så vi måtte låne fra naboen der. På morsdagene i hinne dager var vi alltid der hos henne på denne dagen. Der var stabler av vafler og kanner med kaffe. Vi var fem søsken og med partnere, barn og deres partnere var vi en stor gjeng. Det var ikke gjort i en fei med alle vaflene.

Nå er vi inne i en annen tid og da ble det morsdagskaffe hos Hege og Bjørnar. Skikkelig koselig med nystekte vafler og hjemmelaget konfekt og jordbær med sjokoladetrekk.  En bamse med hjerte i morsdagskaffe og verdens kosete kort og dagen var perfekt.

 

 

 

Ikke helt normalt….

Min datter og svigersønn er ute på hver sin jobbreise og da har vi hatt tre overnattingsgjester som nå nettopp har gått på skolen. I går hadde de også kompiser på besøk så det har vært liv i leiren her. Firbeintingen Åsta dro et dypt sukk og la seg godt til rette for å hvile ut etter alt styret. Hun har sørget for å få alle opp og av sted i god tid. Hun har nok ikke helt forstått det må å sove natten bort og hadde nok sett at besøket eller kunne underholdt henne når det først skjedde noe spennende.

Her har kommet masse snø, i hele går plasket det ned. Begynte så smått å planlegge en ny Noahs ark da det endelig ga seg ut på kvelden. Systemet var nok ikke helt i stand til å ta unna alt det våte så det rant i strie strømmer nedover gata her.

Nå på morgenen tar vi det litt rolig og så får vi se…..

 

 

Tralalalala…….jeg er glad…..

Jeg fikk gode nyheter i går. Lungene var ikke så ille som jeg trodde. Jeg har en reumatisk autoimmun sykdom som heter Sjøgren og som har ført til mye problemer med flere kjertler i kroppen. Har blant annet fjernet de to største spyttkjertlene og en til pluss halve skjoldbruskkjertelen. Litt rusk her og der, men ikke noe alvorlig. Reaksjonen da jeg snakket med legen gjorde at jeg forstod at underbevistheten hadde nok tenkt mere på det enn det jeg ville tillate bevisstheten. Det gjelder å tenke positivt. Har lest en gang at 70 % av alt det vi bekymrer oss for er helt bortkastet.

I dag skal jeg på årsmøte i Transporten og så er det strikkekafe i kveld. Litt kos med gode venner  en kald og litt trist februardag.

 

Mere håndarbeid.

Denne årstiden er perfekt for inne sysler. Både symaskinen og strikkepinnene har fått prøvd seg nå en stund. Etter hvert som det blir bedre ute blir det nok mindre av det, men enn så lenge holder jeg på og koser meg med det. Tre like løpere i forskjellige farger, en toalettveske og et ukjent antall sokker har blitt til. Nå er en resteduk på gang, blir ikke bare garnrester, men masse stoff også.

Før helgen kokte vi en stor kjele med grønnsaksuppe og ba Hege, Bjørnar  og gjengen på middag. Man må da gjøre sitt for miljøet og begrense bruken av kjøttprodukter. Så var vi hos Ella og Tron på kortspill i går kveld. Ble tynt litt av gutta, men morsomt likevel.

I dag er det en tur til sykehuset igjen og så kommer vår sønn på  besøk. Det er blitt februar og da er det jo straks vår.

 

 

 

 

 

Anne Beier Finnestad. 

Sokker og tannlegeskrekk…

Jeg lider av tannlegeskrekk. Den kunne jeg nok ha klart meg uten da jeg skulle trekke en betent jeksel i går. Tannlegeskrekken skriver seg hos meg som spå mange andre fra barndommen. Jeg var en slik som når jeg var redd…da var jeg redd og ikke ville hester kunne få meg til å høre etter. Jeg husker spesielt en episode der min far …etter at min mor og skolen hadde gitt opp, måtte ta seg fri fra jobb for å følge meg til sin tannlege.

Tannlegeassistanten hjalp min far med å holde fast, men lille åtte år gamle jeg hadde kjempekrefter og de måtte gi opp. Nå hadde vi en rimelig stor respekt for øvrigheta spesielt  i forhold til en militær oppdragende far og da vi gikk fra skrekkens kabin så jeg opp på den motvillige fritakende far som gikk der og var strengere en noen gang før. Ikke noen særlig god følelse det da vi kom heim og han bare dro videre tilbake til jobb og jeg stod igjen og så etter han.

Nå om dagen strikker jeg sokker. Her er noen eksemplar og det blir nok mange flere ettersom det er masse restegarn igjen.

 

.